Egne funn

Et spørsmål jeg ofte får er om jeg har funnet noen fine steiner og mineraler selv.

Svaret er ja, selvsagt har jeg det. Men hva som er fint er veldig individuelt?

Jeg kan nok ikke skryte av veldig spennende funn av sjeldne eller ekstremt flotte stuffer, men jeg er godt fornøyd med det lille jeg har likevel. De er kjære innslag i samlingen min, selv om de ikke er så vakre eller interessante.

En del av dem ble samlet mens jeg fortsatt var barn, så det er ikke alle jeg husker funnstedene på, men det får så være.

Her er i allefall noen av funnene mine:

Amazonitt

Disse ble funnet på Øksna i Elverum. Nøyaktig sted husker jeg ikke lenger, da jeg kun var 9-10 år den gangen. Jeg var på besøk hos min eldre søster og vi fant disse på en fisketur i nærområdet. Det er ikke toppkvalitets amazonitt, for de er ganske blekgrønne, så for meg er det mer minnene som er knyttet til dem som gjør dem spesielle.

Ametyst

Denne fant jeg på Stange i Hedmark for en del år siden, jeg var nok ca 12 år, nok en gang klarer jeg ikke å huske stedet. Stange er en svært kjent ametystforekomst her til lands, så det er uansett stedet å dra hvis man vil samle noen lilla godbiter til samlingen. Det ble funnet mange flotte eksemplarer under arbeidene med E6, dessverre ble steinsamlere et såpass stort problem for arbeidene at de så seg nødt til å stenge av områdene da de forstyrret fremdriften. For ikke å snakke om at det kan være farlig for uvedkommende å gå inn på anleggsområdet. Så ikke gjør noe dumt, folkens!

Biotittglimmer

Dette er en ganske stor stuff, med flere forskjellige mineraler i. Det som gjør stuffen fin er biotittglimmeret, det mørke glitteret som går i årer på kryss og tvers i modersteinen. Selve modersteinen er kvarts som er blitt farget brun av rust. Denne ble funnet i det nedlagte gruveområdet i Gullverket for omtrent 10 år siden. De siste årene er det blitt forbudt å plukke steiner her da dette er et kulturminne det ønskes å bevare. Men det finnes mange andre steder i Gullverket man kan finne spennende mineraler uten å plukke fra selve gruveområdet, og det er også et spennende historisk område, så det er absolutt verdt turen selv om man ikke drar derfra med sekken full av stein.

Feltspat med røykkvarts

Også en stuff jeg har plukket med meg på en av de mange ferieturene rundt om i Norges land sammen med mine foreldre. Jeg har hatt denne siden jeg var 8-9 år, så funnsted har jeg ikke lenger aning om, men antar at den stammer fra en tur til Vestlandet uten at jeg kan si dette sikkert.

Flint

Disse er funnet langs kysten et sted, kanskje i Danmark, hvor er jeg ikke lenger sikker på. Dette er også noe jeg har hatt i samlingen siden jeg var småjente. Ikke kjempespennende, men jeg liker fargene og den glatte følelsen. Gode «håndsteiner» å ha i lomma.

 

Gardnosbreksje

Jeg fant denne i Gardnoskrateret på en ferietur jeg og mannen min hadde i 2006. Jeg tok den mest med for å ha et minne fra turen, hvor vi også fikk en fantastisk guidet tur i meteorittkrateret ved Gardnos. Ellers er den ikke så veldig spennende, med mindre man har veldig stor interesse for bergartsdannelse.

Glass

Dette er strengt tatt ikke mineraler, hvis man ser bort fra at glass er laget av sand. Dette er rett og slett slagg fra Hurdal Glassverk som jeg fant på en tur i Hurdal for mange år siden. Glassverket er nedlagt for lenge siden, så jeg har disse i samlingen mest som en kuriositet og minne om stedet.

Granat

Almandingranater er et veldig vanlig funn her til lands. Disse er funnet ved Gresslien i Gullverket, på en av de mange spaserturene jeg og min bestefar hadde i området da jeg var liten. Den har vært i samlingen lenge denne også.

Kalsedonrose

Denne fant vi på en ferietur til Hellas på midten av 90-tallet. Tror det var i Parga et sted. Det er få ting som er så vakkert som en flott kalsedon!

Kalsitt

Veldig vanlig funn, men jeg tok den med fordi jeg likte fargen så godt. Denne ble funnet på en rasteplass på Jotunheimen for cirka 18 år siden. Den bruser heftig ved syretest, så det er liten tvil om hva det er.

Kloritt i kvarts

Denne fant jeg på en fisketur sammen med søstra mi på Øksna da jeg var 9-10 år. Vi tok den med til Geologisk Museum som tok en kikk på den. Kloritt i kvarts er ikke så sjelden, men utseendet på denne hadde de ikke sett maken til før, i allefall ikke den gangen. De spurte om de kunne få den, men som fersk og ivrig steinsamler ønsket jeg å beholde den selv.

Konglomerat

Funnet i et elveleie i nærheten av Oslo på en klassetur vi var på i barneskolen. Husker ikke hvor, men dette er uansett et veldig vanlig funn her til lands.

Kvarts

Diverse kvarts jeg har funnet på Styri i Eidsvoll som barn. Har ganske mange av disse. Disse ble funnet i en dynge med sprengstein bak et boligfelt, så det stammer nok fra byggeperioden en gang på 70-80-tallet. Jeg har ikke renset dem, så en del av dem er fortsatt ganske grønne av alger og mose.

Det er et par melkekvarts med tydelige krystaller, samt noen med skorper av sukkerkvarts. Dessverre har de fått en del skader etter flyttingen fra barndomshjemmet til min nåværende bopel, for en av de som hjalp til med flyttingen trodde steinsamlingen min var en kasse med søppel og slengte den opp på hengeren hvor den etterhvert ble lesset ned av tunge gjenstander? det var med nød og neppe at den ikke havnet på søppeldynga! Jeg oppdaget esken i det vi holdt på å lesse av på miljøstasjonen og fikk reddet den inn i bilen. Dessverre var en del av steinene veldig skadd, blant andre de nevnte skorpene med sukkerkvarts, og noen saltsteiner som ikke hadde tålt å ligge ute på en henger gjennom en regntung natt...

Kyanitt

Jeg tror denne ble funnet på en ferietur i Telemark for ca 20 år siden. Fargen og utseendet gjorde at jeg ikke var i tvil om hva slags mineral dette er.

Lava og pimpsteiner

Disse har jeg funnet på Lanzarote i Timanfaya nasjonalpark. Tok de med som minne fra turen, ikke fordi de er så fryktelig spennende. ;-)

Marmor

Disse bitene fant jeg på parkeringsplassen til det som en gang var Driva kro og steinsenter, så de kommer nok fra et annet sted. Steinsenteret er tilsynelatende nedlagt, selv om hjemmesiden er oppe og går fortsatt. Bitene er delvis polert og slipt, så det stammer nok fra produksjon av pyntegjenstander eller lignende.

Olivin

Funnet på El Golfo Beach på Lanzarote, et veldig kjent funnsted for olivin. De sitter i lava. Ikke edelsteinskvalitet, så de har ingen verdi utover affeksjonsverdien og minnene. Disse har jeg omtrent ti stykker av, så jeg viser ikke alle her.

Pyritt

Funnet ved Brøstadgruva i Gullverket for mange år siden. Formen på krystallene gjør at jeg ikke er i tvil om at dette er pyritt, for de er veldig tydelig kubiske. Det var ikke nødvendig å teste om dette var gull, nei!

Schörl

Svart, jernrik turmalin. Veldig vanlig funn her til lands, og jeg husker ikke hvor jeg fant denne dessverre. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at den ble funnet på en av de mange ferieturene jeg var på sammen med foreldrene mine da jeg var liten.

Serpentin

Funnet på Leka på en ferietur for omtrent 15 år siden. Det er veldig vanlig å finne asbest av ulike typer på denne øya, så dette er ikke et sjeldent funn. Dette er en såpass stor stuff at jeg har den liggende ute i hagen.

Smaragd

Man kan jo ikke bo i nærheten av en smaragdgruve uten å ha smaragder i samlingen. Disse er funnet på Byrud på Minnesund i Eidsvoll, men det gjettet dere sikkert da dette er den eneste forekomsten av smaragd i Nord-Europa. På Byrud kan du få guidede turer til gruvene, samt lete etter smaragder selv. Området er stengt av, så du må løse billett for å få lov til å lete, men du kan bruke akkurat så lang tid du måtte ønske; hele dagen om du vil! Som eidsvolling har jeg selvsagt vært der flere ganger i håp om å finne en slik flott, grønn beryll. Jeg har ikke funnet mange av edelsteinskvalitet, men særdeles mange dårlige eksemplarer i moderstein slik som den i det første bildet. Disse er ikke verdt noe, men kanskje den lille, gjennomsiktige kan være verdt noen hundrelapper? Jeg har uansett ingen planer om å selge. Jeg viser ikke alle her, for jeg har veldig mange stuffer av smaragd.

Unakitt

Funnet i en steinhaug i nærheten av Leirvassbu i Jotunheimen, så den kan komme fra andre steder. Fra en ferietur i 2013.

Vesuvian

Usikker på hvor jeg fant denne, men tror det må ha vært i Drammen et sted. Det er tross alt veldig lenge siden, antakelig var jeg 10-11 år gammel.

Uidentifiserte

Her er en rekke stuffer jeg ikke har sett så nøye på ennå, tiden strekker ikke helt til? og så går det dager, måneder og år?

Antatt pyritt, chalkopyritt eller gull

Disse ble funnet ved Synken i det nedlagte gruveområdet i Gullverket da jeg var ca 12 år. Det er ikke lenger lov å ta med seg materiale derfra uten tillatelse, så noen nye funn fra det stedet blir det nok ikke fra meg. Jeg respekterer forbudet, for jeg ønsker også å bevare kulturminnene der oppe. Jeg har ikke testet eller sett nøye på disse stuffene, men jeg tok dem sikkert med meg fordi jeg trodde det var gull. Mest sannsynlig er det pyritt jeg har funnet, for det er det også mye av i området, ikke minst er det langt lettere å finne enn gull. Det er tross alt en grunn til at gruvedriften ble lagt ned der oppe? og det er ikke fordi de fant gull liggende lett tilgjengelig i det fri. ;-)

Antatt fluoritt

Utfra fargen og hardheten å dømme er nok dette mest sannsynlig flusspat (fluoritt), men uten å ha testet nøyere skal jeg ikke si det 100% sikkert. Funnstedet husker jeg ikke, for jeg plukket med meg steiner overalt da jeg var barn, men det kan ha vært i Drammensområdet.

Antatt sukkerkvarts med rust

Glitrende, brunlige småkrystaller. Funnet et eller annet sted på vei fra Eidsvoll til Bergen for over 20 år siden. Jeg antar at dette er noe så lite spennende som kvarts med rust.

Antatt jaspis

Litt slitt på utsiden, men etter å ha knust den kan det se ut som jaspis. Men jaspis er veldig likt flere andre mineraler av utseende, så det er ikke helt sikkert. Jeg har ikke testet noe mer enn det.

Antatt mylonitt

Ikke helt sikker på om det faktisk er mylonitt, men det er funnet ved en veldig kjent forekomst i Jotunheimen, så sjansen er stor.

Antatt plagioklas

Tror dette er plagioklas, men har ikke sjekket den nøyere. Funnet i en steindynge ved Fossheim steinsenter i Lom, så den kan i grunnen komme fra hvor som helst, for det er hvor de tømmer «søpla» etter sliping og bearbeiding av steinene de selger på senteret.

Diverse

Disse har jeg ikke gjort meg noen tanker om, men jeg har de i samlingen fordi jeg synes de er fine eller morsomme. Noen av dem har jeg hatt siden jeg var barn, og har derfor ikke hjerte til å kaste dem fra meg etter alle disse årene. Har dere forslag til hva det kan være, er det bare å fyre løs. Men ikke gjett vilt, vær så snill. Kom med begrunnelser om hvorfor, det kan gjøre identifiseringen veldig mye lettere, og kanskje har du lagt merke til en detalj jeg ikke har sett?

 

Alle foto: Linda C. Malum-Soløst

 

Nye klær til sommeren? Ta en titt på utvalget hos NA-KD! (Adlink)

Geologisk Museum


Omdannede sedimenter. Foto: Marius Malum-Soløst

Den geologiske samlingen som er mest kjent her i landet er nok Naturhistorisk museums mineralsamling. Også kalt Geologisk Museum.

Museet ligger på Tøyen i Oslo i Waldemar C. Brøggers hus og inneholder tusenvis av mineraler, bergarter og fossiler. Selv om man kan bli overveldet av alt man ser i utstillingen, så er det kanskje enda mer overveldende når man får vite at det kun er 0,05% av samlingen som er utstilt. Resten er forskningsmateriale som ligger lagret i museets magasiner.

Her finnes omfattende geologiske samlinger av vitenskapelig materiale fra hele verden, men særlig Norge og Svalbard. Det er gruppert i flere interne samlinger, organisert etter ulike systematiske kriterier, de fleste samlingene er registrerte i spesielt utviklede databaser. Foruten en stor samling geologisk materiale har de også en enorm samling av fotografier, bøker og notater. En del av dette er blitt digitalisert.

 


Den stolte bygningen som huser samlingen. Foto: wikipedia.org

Bygningen som huser de geologiske samlingene ble bygget i årene 1911-1917 etter initiativ av professor Waldemar Christopher Brøgger, som den gang var Universitetets første rektor, professor i geologi og direktør ved Mineralogisk Institutt.

 


Waldemar Brøgger. Foto: Skann fra leksikon

Da det åpnet inneholdt museet tre adskilte enheter: to universistetsmuseer og Universitetes Mineralogiske Institutt. Museene, Geologisk Museum og Paleontologisk Museum, omfattet utstillinger, samlinger, kontorer, laboratorier, forelesningsrom og felles bibliotek. Utstillingene ble åpnet for publikum i 1920 med selveste Kong Haakon 7. tilstede.

Bygningen i fire etasjer har loft og kjelleretasje og er satt opp i murstein med granittkledning. Før den nyeste ombygningen var samlingene utstilt i saler kalt Bergartssalen, Mineralsalen, Paleontologisk sal og Øglehallen. Bergartssalen ble stengt for ombygging i juni 2015.

Museets røtter kan spores tilbake til Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Bergseminarets mineralsamling og øvrige virksomhet ble overført til Universitetet da dette ble opprettet i 1811.

 


Tegninger av gullstuffer. Foto: nhm.uio.no

Før fotografiets tid ble mineralene sirlig tegnet og beskrevet i såkalte museumskataloger. En del av disse er bevart i museets samlinger og er en interessant skue, for tegningene er særdeles detaljrike og nøyaktige. Jeg, som selv tegner en del, er iallfall imponert. Ta en titt på museets hjemmesider for å se noen av disse fantastiske tegningene! Tenk hvor kult det hadde vært å tegne hele samlingen sin på denne måten. Men ettersom min samling teller over 2000 stuffer, så blir det nok med drømmen.

 


Inngangen. Foto: 2beinnorway.com

For tiden er de geologiske utstillingene stengt. Bygget skal rehabiliteres og samlingene trenger bedre lagringsforhold. Riksrevisjonen har i to rapporter kritisert de dårlige forholdene ved samlingene, og siden et nytt magasinbygg tar tid å få på plass, har det blitt nødvendig å flytte samlingene til mer egnede lagringsplasser. En del av samlingene er allerede blitt flyttet til nye magasiner i Kabelgata på Økern, her er det også moderne laboratorier hvor forskerne kan fortsette sitt arbeid. Arbeidene med å pakke ned, digitalisere, dokumentere og kvalitetssikre samlingene er i gang. Noen av samlingene vil vises i nabobygningen som huser Zoologisk Museum. Brøggers hus skal rehabiliteres og fylles med nye utstillinger for publikum.

 


Stan. Foto: spiview.com

Jeg gleder meg allerede som en unge til å se de nye utstillingene! Jeg har hatt mange timer, ruslende rundt her før skoletid den gangen jeg gikk teknisk fagskole på kveldstid på Sofienberg. Jeg kom gjerne så kort tid før stengetid at de lot meg få de siste minuttene av åpningstiden gratis. Så kunne jeg drømme meg bort litt før jeg satte meg på skolebenken. Gode minner!

Og når samlingene åpnes igjen håper jeg å skape nye, like gode minner. Og veslejenta mi skal også få bli med både for å se på steinene og hilse på Stan, tyrannosaurskjelettet.

Hva med deg? Skal du ta turen til landets mest kjente samling?

Les mer:

http://www.nhm.uio.no/om/aktuelle-saker/2010/350-mineralaar.html
http://www.nhm.uio.no/besok-oss/utstillinger/faste/mineraler/
http://www.nhm.uio.no/om/aktuelle-saker/2014/pm-nhm-stenger-de-geologiske-utstillingene.html
http://www.nhm.uio.no/om/nye-utstillinger/?k=pm
https://no.wikipedia.org/wiki/Geologisk_museum_%28Oslo%29
https://snl.no/Geologisk_museum
http://forskning.no/geofag-forskningsformidling/2015/06/geologisk-museum-i-oslo-rehabiliteres

 

Kilder:

www.nhm.uio.no
www.snl.no
www.wikipedia.org

 

Nye klær til sommeren? Ta en kikk på utvalget hos NA-KD! (Adlink)

Cellbes har også godt utvalg av klær i store størrelser! (Adlink)

Hvorfor er funnstedet så viktig?

 


N'Chawning gruven. Foto: onlineminerals.com

 

Hvor mineralet er funnet er et veldig viktig punkt i identifikasjonsprosessen. Mineraler forekommer i forskjellige miljøer, eller regioner som er velegnede for dannelse av et bestemt mineral. Dette gjør at enkelte mineraler kun forekommer på bestemte funnsteder (lokasjoner). Noen mineraler finnes til og med kun på et eneste sted i hele verden. Dette gjør det mulig for oss å utelukke mineraler som ikke forekommer i miljøet på stedet steinen vår ble funnet.
 


Rhodokrositt, man kan lett se at denne kommer fra Argentina. Foto: fra egen samling.
 

Mange mineraler kan ha ulikt utseende avhengig av hvilken lokasjon det kommer fra. Stalakittisk, båndet rhodokrositt fra Catamarca i Argentina er unike for nettopp det stedet; slike rhodokrositter finnes ikke noe annet sted i verden. Derfor er det slik at hvis man kjøper et eksemplar av båndet rhodokrositt uten å få oppgitt funnsted, så vet man at det kommer fra Catamarca i Argentina. Det motsatte er også tilfelle. Dersom man har et rosa, båndet mineral i samlingen, som man vet kommer fra Catamarca i Argentina, så kan man anta at det er rhodokrositt.

Men dette kan også forvirre mer enn det hjelper til. Som et eksempel kan vi nevne franklinitt, et svart oktahedralt mineral som kun finnes i Franklin og Ogdenburg på New Jersey. Folk vil dermed automatisk anta at alle svarte oktahedrale mineraler fra Franklin er franklinitt. Men spinell, gahnitt og magnetitt forekommer også i Franklin og de ser veldig like ut.

Likevel bør man alltid notere ned funnstedet når man samler mineraler, for mineraler er ofte mer verdt på markedet når funnstedet er kjent.


Identifikasjonskort med notater om mineralet. Foto: minerals.net

 

Kilder:

www.minerals.net

 

Sportsutstyr for hele familien hos Intersport! (Adlink)

Ta vare på mineralene dine


Foto: www.timewarptoys.com

Det kunne vært mange passende navn på dette innlegget. «Hvordan unngå å ta livet av mineralene dine» for eksempel, for det er jo det det handler om og folk gjør det hver eneste dag. «Å ta vare på mineralene dine, er som å passe en hund» kunne jo passet?
Uansett er dette et viktig tema. Når du har et mineral eller en stein i samlingen din, så har du noe vakkert, verdifullt og noe som har spilt en rolle i naturhistorien (kanskje også i menneskets historie?).

Du er en forvalter. Det er vi alle, vi som er samlere. Vår oppgave er å bevare og beskytte dem, og en dag gi dem videre. Dersom du tar dette til deg og følger det, er du en kurator.
Selv om du kanskje bare har et enkelt eksemplar, eller noen få utvalgte, er det en fin rolle å ha, men det er også et ansvar.

Det er godt mulig du tenker at jeg tar dette litt for seriøst, eller at jeg har slått meg skikkelig hardt i hodet ? Tross alt er ikke mineralprøver som kjæledyr. De trenger ikke mat, de vil ikke stikke av og gjøre ugagn hvis porten står åpen et ubevoktet øyeblikk. Men samtidig vil ikke hunden din skifte farge hvis den sitter ute i solen, smuldre opp i vann eller gå i oppløsning hvis det er litt fuktig i huset ? Mineraler er ikke levende vesener, men la meg påpeke at de har overlevd i millioner av år før vi fant dem.
Mineralene har vokst frem i et bestemt miljø og blitt bevart i dette miljøet siden den gang, og så snart de blir tatt ut av dette miljøet kan de reagere på forskjellige måter.
Å tenke over hvordan man behandler dem er viktig, hver eneste steg på veien, fra de blir hentet opp fra bakken til de er preparert for en samling.
Favorittmineralene dine vil ikke holde seg like fine dersom du ikke tar vare på dem. Eksempler er: fluoritt, barytt, pyritt (svovelkis), kvarts (særlig ametyst), gips (selenitt), topas, fluorapatitt, cølestin? og mange flere!

Et av de mest følsomme jeg har i min samling er realgar og auripigment. De er ustabile og går i oppløsning over tid. De er særlig følsomme for lys, og lang eksponering for lys fører til at denne oppløsningsprossessen går raskere. Dette er mineraler som må håndteres og flyttes så minimalt som mulig, og lagres i mørket, ellers vil de omvandles til pulver etter kort tid.

Luft og fuktighet spiller stor rolle i nedbrytning av mineraler, men vi kan i det minste forsøke å forlenge eksistensen til mineralene. Det er ikke alltid så lett å finne informasjon om hvert mineral, men er du i tvil; vær forsiktig og oppbevar dem for sikkerhetsskylt i en tett beholder og unna lys på et tørt sted.
Men det beste rådet jeg kan gi deg: les og lær alt du kan! Jeg lærer selv stadig mer om dette, og man blir aldri helt utlært.

Fysisk transport


Foto: www.mudpuddlestometeors.com

Ja, dette høres veldig enkelt og greit ut, men aner du hvor mange som tuller til dette? Nok til å gi deg lyst til å gråte. Et eller annet sted i verden blir et mineral skadet under transport hver eneste dag. Knas!

Dette bidrar til at det er vanskelig å finne skadefrie eksemplarer til samlingen. Hver eneste gang et mineral flyttes er det sjanse for at det skades. 

Uansett om du transporterer mineralene hjem etter å ha funnet dem i steinbruddet, fra en mineralutstilling eller en tur, bør du pakke dem godt inn, hver for seg. Ikke la dem ligge og gnisse mot hverandre med mindre du gir blaffen i hvordan de ser ut etterpå (for de som skal tromles, spiller det kanskje ikke like stor rolle). Hvis et mineral er spesielt skjørt, vær ekstra forsiktig. Bruk tørkepapir, dopapir, bomull, avispapir, bobleplast, men utvis likevel forsiktighet selv om de er pakket godt inn.


Håndtering


Foto: www.freepik.com

Selv om vi tenker på steiner som solide saker, er mange mineraler svært skjøre og en del er også veldig myke eller på andre måter overraskende sårbare. Krystallene til enkelte mineraler, for eksempel gips (selenitt), er så myke at man lett kan skrape dem med en fingernegl.

Et annet eksempel er auripigment som kan bli ødelagt av fingertuppen din. Noen mineraler er veldig sensitive for varme, og kan bli skadet av varmen fra hånden din eller fra lyset i utstillingen. Cerussitt og svovel er kjente eksempler på dette.

Noen mineraler er følsomme for hudfett, så et fingeravtrykk som ikke blir tørket vekk med en gang kan sette et permanent merke, for eksempel på en flott pyrittkrystall.

Generelt er det beste å håndtere mineralene minst mulig til du har lest om dem og vet hva de tåler. Noen mineraler er robuste nok til å tåle ubegrenset håndtering, inntil du mister dem på et hardt underlag. Alle mineraler er forskjellige.


Oppbevaring/lagring/utstilling med tilstrekkelig plass


Foto: www.sites.google.com

Mineralene bør lagres separate fra hverandre. De bør ikke ligge så tett at de berører hverandre, da tar de lett skade. Hvis de ligger i skuffer, bør hvert enkelt mineral ligge i god avstand til mineralet ved siden av, ideelt sett i en egen boks.


Lys


Foto: www.mineral-forum.com

Jeg elsker sollys. Men mange mineraler hater det, kanskje flere enn du aner. Og de fleste av dem er vanlige mineraler du mest sannsynlig har i samlingen allerede, eller kommer til å få en vakker dag.

Sollys er skadelig for mange mineraler. Noen vil bli mørkere, nesten svarte, slik som proustitt og pyrargyritt. Hold dem unna sollys og oppbevar dem godt beskyttet mot lys. Vivianitt og realgar vil mørkne og bli sprøtt. Mange mineraler vil blekne eller miste fargen helt, slik som ametyst, fluoritt, barytt, cølestin, topas og en del fluorapatitt og mange andre. Svovel, cerussitt og andre varmefølsomme mineraler er heller ikke glade i sollys.

Lær deg så mye som mulig om lysfølsomhet, men gjør det til en generell regel at du ikke utsetter mineralene for lys over lengre tid og ha dem aldri utstilt i direkte sollys. 


Vann


Foto: www.start2finish.org

Mange mineraler er vannløselige. Å rense dem med vann vil bety den sikre død for dem.

En historie jeg leste om en mineralselger, var at han hadde solgt en flott blå og lilla halitt (steinsalt) til en dame på en steinmesse. Han ga henne tydelige instruksjoner om å være forsiktig med den, og at den ikke tålte vann. Da han møtte damen igjen på en steinmesse året etter hadde hun tydeligvis glemt dette, for hun var rasende og forlangte å få pengene tilbake etter at hun hadde lagt den i kjøkkenvasken for å vaske den, og den hadde løst seg opp. Stakkars halitt?

Overraskende mange mineraler skal ikke vaskes i vann. Et godt eksempel er gips (selenitt), den vil ikke løse seg opp, men den vil miste glansen og bli matt over tid.
Pyritt i moderstein fra Navajun i Spania er et annet eksempel. Pyritten selv tåler vann, men modersteinen vil falle fra hverandre slik at krystallene løsner.

Bruk vann med forsiktighet, les alltid om mineralet før du utsetter det for noe, ellers kan du uten å mene det ødelegge dem. Søk informasjon i bøker eller på nettet.


Luftfuktighet og klima

E-3 OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sutton Salt Lake. Foto: www.wikipedia.org

Dette er som med vann, men mer subtilt. Mange mineraler er blitt dannet under tørre forhold. Borater for eksempel, er dannet i saltsjøer, og vil ikke klare seg selv i de mest ventilerte rom dersom du befinner deg i et mer fuktig klima. Dessverre betyr dette ofte at de av oss som bor i fuktige steder i verden ikke kan samle på disse mineralene, de vil rett og slett ikke overleve i vårt klima.

Det er også andre mineraler som ikke har det så bra under fuktige forhold, selv om det ikke kommer så tydelig frem av den kjemiske sammensetningen i mineralet. Noen sulfider, som for eksempel markasitt, pyritt (svovelkis) og pyrrhotitt (magnetkis) kan brytes ned i fuktige omgivelser, så husk å alltid lagre dem på et tørt sted!

PS: et tips, samle på sånne små poser med silica gel, og putt dem sammen med de mineralene som må lagres tørt. Disse posene absorberer fuktighet. Du kan også bruke ris eller pasta.


Bakterier


Acidithiobacillus ferrooxidans angriper pyritt. Foto: www.wishartlab.com

Tro det eller ikke, det finnes en bakterie som heter acidithiobacillus ferrooxidans som er kjent for å angripe pyritt og fremskynde nedbrytningen av mineralet. Den angriper også markasitt og pyrrhotitt. Den fremskynder nedbrytningen ved å starte en kjemisk prosess som omdanner jern og svovel til svovelsyre. Flott hva?
Fuktighet ser også ut til å spille en rolle i denne prosessen. Enkelte eksemplarer av pyritt, markasitt og pyrrhotitt ser ut til å bli ødelagt uansett hva du gjør ? På folkemunne blir dette kalt «pyrittsyken». Andre eksemplarer av de samme mineralene holder seg helt fine.

Dersom du har en pyritt, markasitt eller pyrrhotitt som viser tegn til nedbrytning kan den være angrepet av bakterien. Isoler den i en egen lufttett beholder eller kvitt deg med den, ellers kan den spre seg til andre jernsulfider i samlingen din!

Det er forsøkt å finne flere «kurer» og behandlinger mot denne bakterien, men ingen har hittil hatt særlig suksess. Det finnes en tråd på mindat.org om dette temaet for de som er interesserte. Her er også en link til mer lesestoff om bakterien: https://en.wikipedia.org/wiki/Acidithiobacillus


Andre mineraler


Anløpt sølv. Foto: www.commons.wikipedia.org

Noen mineraler går ikke sammen. Akkurat som Fido og bikkja lenger ned i gata. Det er nok mange eksempler på dette fenomenet, men den som først renner meg i hu er svovel og sølv. Ikke lagre sølv sammen med svovel, det vil anløpe og bli svart!


Gamle bokser


Foto: Vaughns-1-pagers.com

Noen bokser, særlig de gamle typene med det hvite bomullsforet, kan inneholde syrer i papiret boksen er laget av (det samme som gjør at papiret i gamle bøker gulner). Hold et øye med samlingen din, hvis en boks begynner å bli misfarget kan det hende at den reagerer på mineralet som ligger i boksen. Da er det beste å bytte boks.

Dette er som regel et problem som begrenser seg til sulfider, så de fleste andre mineraler tåler helt fint å bli lagret i en slik boks.


Katalogisering og utstillingsmetoder


Foto: www.lehighminerals.com

Vær forsiktig med hva du fester på mineralene dine! Mange typer lim og andre substanser (maling, tusj og lignende) er vanskelige å fjerne, hvis de i det hele tatt lar seg fjerne.

Generelt bør du aldri bruke silikon eller epoxy. Hvis du bruker lim, bruk en type som lar seg fjerne.


Utstilling


Smithsonian National Museum of Natural History. Foto: www.nmnh.typepad.com

Å ta vare på mineralene dine omfatter like mye å vise dem frem til andre, som å nyte synet av dem selv. Dette bør du tenke på tidlig i din «karriere» som steinsamler, enten du lagrer dem på en hylle, i en utstillingsmonter, i skuffer eller et utstillingsrom (sistnevnte er jo enhver steinsamlers drøm, spør du meg.), vis dem frem fra sin beste side.

God belysning er viktig og vær sikker på at du ikke overoppheter mineralene. Lavvolts halogen eller LED er greit, men pass likevel på å ha god lufting slik at varmen ledes vekk. Det er som nevnt tidligere, ikke alle mineraler som tåler varme, og heller ikke lyskilden har godt av å bli overopphetet (tenk brannsikkerhet!).

Dersom du skal stille ut stuffene på hyller eller i skap som ikke er tette, så må du tenke på støv også. Med mindre du har en tett monter, er det nødvendig med regelmessig støvtørking og rengjøring. Og da må du huske hvilke mineraler som tåler hva, vær forsiktig. De varmefølsomme må ikke vaskes med varmt vann, noen må ikke få vann på seg i det hele tatt, svovel må ikke komme i nærheten av sølv, noen tåler ikke sollys?

Ja, det er kanskje litt som å passe på en hund eller et barn?

 

Fritt oversatt etter: /http://www.mcdougallminerals.com/blog/tag/mineral-specimen-light-sensitive/

 

Kilder:

www.mcdougallminerals.com/blog/tag/mineral-specimen-light-sensitive/
www.earthlearningidea.com/PDF/127_Norwegian.pdf
www.geofreaks.no

 

Ta vare på deg selv også! Sjekk ut utvalget av klær hos Rebecca Stella! (Adlink)

Forfalskninger og svindel


Foto: www.dinside.no
 

Som steinsamler må man ha kjennskap til geologi, ellers er det lett å bli lurt av useriøse selgere. Selgere på nettet og enkelte alternativbutikker spekulerer i å lure kundene. Vet du ikke selv hva du skal se etter blir du fort et lett bytte. Noen ganger vet ikke selgeren selv engang hva han/hun selger . . .

Jeg har selv blitt lurt som ung og uvitende steinsamler i startgropa. Mange er jo svært overbevisende . . .

Så jeg har en del uekte og unaturlige mineraler i samlingen, noen har jeg selv i naivitet kjøpt, andre har jeg fått i gave fra velmenende slektninger og venner. Jeg har valgt å beholde dem i samlingen likevel, for å vise frem og lære andre om svindelmetodene. Og noen av dem er jo ganske vakre. Jeg har faktisk kjøpt et par kunstige steiner kun fordi de er pene å se på, selv om jeg visste at de ikke var ekte. Det handler jo også litt om smak og behag. Og ifølge enkelte av selgerne skal de visst kunne redde meg fra onde ånder og helbrede sykdommer . . .

 


Farget agat. Fra egen samling.



Falsk citrin. Fra egen samling.
 


Flame Aura (ildarura), overflatebehandlet kvarts. Fra egen samling.
 

Veldig ofte er det uvitenhet og ikke sluhet som gjør at alternativbutikkene selger mineraler under feil navn, fordi disse ofte ikke er så opptatt av geologi, men heller av de overnaturlige egenskapene de tillegger mineralene. De tror rett og slett at de selger ekte vare. De selger ofte stein med fancy navn som «girasolkvarts», «elestial kvarts» og «lemurian seed». Ingen av disse har noen geologisk forankring, det er rett og slett fancy kallenavn for å kunne øke prisen. Derfor må man holde tungen rett i munnen når man handler steiner. Jeg vil ikke henge ut noen her, men det er noen butikker jeg styrer unna. Dessverre har jeg steininteresserte venner som gjerne vil gå inn i disse, de tar meg med for å ikke bli lurt, så jeg står litt hoderystende i bakgrunnen og hører på eventyrene selgeren forteller om de ulike mineralene . . .

Når det er sagt er det også mange selgere som er helt åpne og ærlige om at steinene er behandlet eller på annen måte forbedret. Disse vil jeg ikke kalle svindlere, fordi de tross alt sier ifra at steinene ikke er naturlige.

 


"Lemurian Seed", helt vanlig kvarts med fancy navn. Foto: fra egen samling.
 

De aller fleste er klar over at det meste av det som selges som citrin ikke er ekte citrin, men varmebehandlet ametyst. Det som skiller den falske fra den ekte er at den falske er mørk gul til brun i fargen. Ekte citrin er blekgul. Noen synes denne typen behandling av mineraler er helt greit, så det kan kanskje ikke kalles svindel dersom selgeren er ærlig og ikke prøver å selge det som ekte citrin. Men . . . dette er dessverre ikke den eneste luringen i omløp . . .
 

Temaet er så stort og forfalskningene så mange at det krever flere innlegg for å dekke alle. Vi skriver derfor egne innlegg for hver metode. Klikk på den du vil lese mer om (de blir lagt ut etter hvert som de blir ferdigskrevet):
 

Forfalskninger

Strålebehandling

Varmebehandling

Farging

Kjemiske prosesser

Spesielle overflatebehandlinger

Fysiske/mekaniske prosesser

Syntetiske steiner

Forming og sliping

Reparasjoner, restaurering og skjuling av feil

Falske navn og feilinformasjon

Liste over forfalskninger og falske navn

 

Falske mineraler og svindel finnes overalt, men kunnskap er den beste beskyttelsen mot dette. Å vite hvordan mineraler dannes, hvilke mineraler som kommer fra forskjellige funnsteder og en god dose sunn skepsis kan hjelpe deg slik at du unngår å bli lurt.

 


Foto: www.dagbladet.no
 

Les mer:

www.inlandlapidary.com/content/fakes.asp
www.mcdougallminerals.com/blog/beware-the-hand-of-man-fakes-treatments-repairs-and-other-alterations/
en.wikipedia.org/wiki/Fake_minerals_and_fossils
www.fakeminerals.com/
http://www.the-vug.com/vug/vugfakes.html
https://www.pinterest.com/pixiecrystals/crystal-fakes-forgeries/
http://hgms.org/Articles/ArtSmith--Enhanced-AlteredMineralSpecimens.html

 

Kilder:

www.inlandlapidary.com
www.mcdougallminerals.com
www.wikipedia.org
www.fakeminerals.com
www.the-vug.com

 

Skandinavisk turutstyr fra trygge og kjente leverandører. (Adlink)

Ebay, nettets største auksjons- og salgsside. (Adlink)

Norges fylkessteiner - Aust-Agder


 

Fylkessteinen for Aust-Agder er Fjæregranitt. Fjæregranitt kalles også Grimstadgranitt og Fevikgranitt. Det er en rød, grovkornet biotitt-granitt som finnes i et område som strekker seg fra øst for Grimstad sentrum opp mot Fevik. I 1993 ble denne bergarten kåret til fylkesstein for Aust-Agder.

Fjæregranitten ble dannet for ca. 950 millioner år siden i proterozoikum. Det er en dypbergart som hører hjemme i gruppen magmatiske bergarter eller størkningsbergarter.

 


Foto: www.vendsysselstenklub.dk
 

Fjæregranitten finnes i et nærmest ovalt område som strekker seg nesten nøyaktig fra det som tidligere var grensen mellom Fjære kommune og Grimstad kommune, og nesten helt bort til grensen mot Arendal kommune. Det strekker seg cirka 4 kilometer innover i landet og fortsetter it i havet utenfor Fjære. Den dekker mesteparten av gamle Fjære kommune, men fantes ikke i gamle Grimstad kommune.

 


Det skraverte feltet viser utbredelsen av fjæregranitten. Illustrasjon: wikiwand.
 

Det historiske navnet er Fjæregranitt, ettersom bergarten utelukkende fantes i Fjære kommune. I 1971 ble Fjære, Landvik og Grimstad kommune slått sammen til storkommunen Grimstad. I 1993 fattet fylkestinget vedtak om at granitten skulle hete «Grimstadgranitt». Jeg har valgt å bruke navnet fjæregranitt i dette innlegget på grunn av det historiske navnet.

 


Foto: wikipedia.org
 

Granitten skjærer seg tvers gjennom de eldre strukturene i gneisene. Man kan si at den er intrusiv og diskordant i forhold til den omkringliggende berggrunnen. Den opprinnelige smelten må ha trengt frem på en tid da omgivelsene var forholdsvis kalde og stive.

Den granittiske smelten har sannsynligvis kommet på plass ved at de opprinnelige smeltemassene trengte inn i eldre berggrunn med stor kraft, slik at berggrunnen sprakk og ga etter. De store, velformede krystallene av rød kalifeltspat samt den grove strukturen viser til krystallisasjon under rolige forhold over lang tid.

Fjæregranitten ble dannet for ca. 950 millioner år siden i proterozoikum, sent i prekambrium. Granitten er blant de yngste dannelsene i det norske grunfjellet, dannet etter at den siste prekambriske fjellkjedefoldningen hadde tatt slutt. Granitten er selv kuttet av vulkanske spalteganger fra perm.

Granitten markerer avslutningen av den siste prekambriske fjellkjedefoldningen med dypgående bergartsomdanning. Helt frem til omtrent 1950 trodde enkelte geologer at granitter ble dannet uten å ha vært smeltet i en prosess de kalte granittisering. Fjæregranitten har skarpe grenser mot omliggende gneis og er derfor et sterkt argument mot denne teorien. Granittiseringsteorien har liten tilslutning i dag.

 


Upolert og polert. Foto: wikiwand
 

Fjæregranitten er kraftig rødfarget. Det skyldes at den er dominert av store krystaller av kalifeltspat med grove korn over 10 mm. På avstand ser den ut som en homogen, rød bergart uten fargespill. På nært hold ser man at den inneholder store mengder rød kalifeltspat, som oftest tavleformet eller firkantet i snitt, grå og glassaktig kvarts, samt biotitt (svart glimmer) som danner svarte glinsende, blanke skjell. Bergarten kan virke porfyrisk. Det finnes også en variant med blålig kvarts og grønn epidot som kalles helsinkitt.

 


Fjæreheia friluftsteater. Foto: wikipedia.org
 

Steinen er velegnet for byggenæringen og blir brukt som bygningsstein, blokkstein til bygging av murer og kaianlegg, til innredning, bautastein og gravstein. Etter bybrannen i Arendal i 1868 var det stor etterspørsel etter fjæregranitt. På verdensutstillingen i Haag i 1890-årene ble fjæregranitten berømmet med gullmedalje, noe som førte til mye eksport f.eks. til bygninger i Hamburg og Berlin.

De første uttakene begynte i 1870-årene, og det fantes steinbrudd i Lauåsen, Hausland, Bringsverd, Moi, Hestnes og Vaholmen.

 


Vaholmen. Foto: wikipedia.org
 

Under andre verdenskrig ble det bestilt store mengder fjæregranitt, som var ment til byggingen av et gedigent seiersmonument, av Albert Speer på vegne av Adolf Hitler. Hitler planla allerede i 1930 et stort monument over hans «endelige seier» og trengte store mengder naturstein, spesielt granitt. Han ga Albert Speer oppdraget med å skaffe stein til byggingen, etter at Speer hadde overbevist ham om at betong var avleggs, og at granitt hadde større «ruin-verdi» ettersom dette materialet kunne brukes på nytt.

 


Vesterveien. Foto: wikiwand.com
 

Etter okkupasjonen av Norge i 1940 var store 10-tonns blokker bestilt og brutt på oppdrag fra Nazi-Tyskland. En virksomhet i Fredrikstad og Oslo fikk oppdraget. Selskapet eksisterer fortsatt i dag, men har ikke hatt noen registrerte oppdrag i fredstid. Omtrent 25 menn jobbet med prosjektet i to steinbrudd som lå ved siden av hverandre. Ved havnen i Grimstad ble granittblokkene forberedt for eksport til Tyskland, men kun noen få blokket ble levert før krigen tok slutt og de fleste blokkene ble liggende igjen i steinbruddene eller ble solgt etter krigen. Noen av disse steinene ble brukt til byggingen av Vesterveien i Arendal.

I steinbruddet i Fjæreheia lå det flere blokker med «Hitler-stein» lagret helt frem til slutten av 70-tallet.

 


Fjæreheia friluftsteater. Foto: wikipedia.org
 

I 1966 ble det startet opp et steinbrudd i Fjæreheia. Steinen ble eksportert under navnet Red Star, men dette ble nedlagt etter 10 år drift. I senere tid er det nedlagte steinbruddet blitt benyttet som friluftsteater. Det ble bygget i 1992-1993 etter en ide av Bentein Baardson. Det første stykket som ble fremført var Catilina av Henrik Ibsen.

 


Terje Vigen bautaen ved Fjære kirke. Foto: www.norske-kirkebygg.origo.no
 

Av kjente bygninger og monumenter bygget med fjæregranitt kan vi nevne bautaen over Terje Vigen, som står ved Fjære kirke. En bankbygning i Hamburg. Den er også brukt i dekor av Trefoldighetskirken i Arendal og i Skiens totårnskirke.

 

 

Les mer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%A6regranitt
http://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/bergarter/fylkesstein/aust-agder.html

 

Kilder:

www.wikiwand.com/de/Fj%C3%A6re-Granit
www.wikipedia.org
www.snl.no
www.nhm.uio.no

 

Klær, sko og tilbehør fra Stylepit! (Annonse)

Sjokolade til enhver anledning! (Annonse)





 

Mineralegenskaper - elektriske egenskaper



Her skal vi se nærmere på de elektriske egenskapene som kan finnes i mineraler. Dette blir et kort innlegg ettersom det ikke er så mye å skrive om dette, og det vanligvis ikke blir testet. Han har som regel funnet ut hvilket mineral man har lenge før man har behov for å teste elektriske egenskaper. Noen av egenskapene kan ikke engang brukes til noe nyttig. Men det er like fullt mineralegenskaper, så vi tar det med på lista likevel.

 

Ledeevne

Sølv har en ypperlig ledeevne. Foto: fra egen samling.

Ledeevnen beskriver mineralets evne til å lede elektrisitet. Bare noen få mineraler er gode ledere; metalliske grunnstoffer og mineralet grafitt. Disse lederne kan plasseres mellom to ledninger som fører elektristet, og elektrisiteten vil gå gjennom dem. Ledeevnen er en viktig egenskap som kan skille ekte metaller fra metalliske sulfider og oksider. De mest kjente mineralene med god strømføringsevne (ledeevne) er kobber, aluminium, gull og sølv. Kobber og aluminium er i utstrakt bruk i elektriske kabler alle steder i samfunnet, du har garantert noen kilometer kabler i ditt eget hjem også. Gull og sølv er også utmerkede ledere, disse brukes gjerne i koblinger og småelektronikk, gjerne i lydanlegg da det sies at de gir renere lyd.


Pyroelekrisitet


Kvarts har pyroelektriske egenskaper. Foto: fra egen samling.


Pyroelektrisitet beskriver mineralets evne til å bli elektrisk ladet ved temperaturendringer. Noen vil bli elektriske ved oppvarming, andre når de blir kjølt ned. Egenskapen ble første gang sett i kvarts, turmalin og londonitt.

Pyroelektrisitet oppstår når en hemimorf (forskjellig i begge ender) krystall blir elektrisk ved oppvarming. Krystallen er positiv på den ene siden og negativ på den motsatte siden, når krystallen er kuttet i en bestemt retning i forhold til krystallaksene. Dersom krystallen blir avkjølt, blir den elektrisert omvendt. Overflateladningen opptrer som en følge av polarisasjon av stoffet. Ladningene på overflaten trekker til seg ioner fra luften, slik at overflaten raskt blir nøytralisert. Når polarisasjonen blir mindre, som når stoffe blir avkjølt etter å ha vært oppvarmet, vil ionene som er trekt inn, gi et overskudd av motsatt elektrisitet uten at stoffet derfor er polarisert motsatt veg.

Pyroelektrisitet opptrer som allerede nevnt i tumalin og kvarts, men har ingen praktisk bruk.

Man skiller også mellom falsk og ekte pyroelektrisitet. Falsk pyroelektrisitet er når det ved oppvarming eller avkjøling oppstår elastiske spenningen som fører til piezoelektrisitet. Ekte pyroelektrisitet skyldes at atomene i krystallgitteret har et pemanent elektrisk moment, og at dette varierer i intensitet med temperaturen. Som regel er ekte pyroelektrisitet liten i forhold til den falske.

Les mer: http://www.classicgems.net/info_Pyroelectricity.htm

 

Piezoelektrisitet


Elbaitt er piezoelektrisk og bruker gjerne i tennere i gassovner. Foto: fra egen samling.


Piezoelektrisitet beskriver mineralets evne til å bli elektrisk ladet ved fysisk påvirkning. Disse mineralene vil bli elektriske når man gnir dem eller slår dem gjentatte ganger. Et godt eksempel på piezoelektrisitet er tenneren i en lighter.

Det var Jacques og Pierre Curie som oppdaget denne egenskapen i krystallinske mineraler i 1880.

Prinsippet er enkelt: når krystallen blir utsatt for press, oppstår det en elektrisk polarisering, dvs. en oppsamling av elektrisk ladning i den ene enden av krystallen. Den resulterende elektriske spenningen varierer proporsjonalt med intensiteten på trykket den blir utsatt for. Den samme egenskapen kan også oppnås når man utsetter krystallen for strekk, men med en resulterende motsatt spenning. Man kan derfor bruke piezokrystaller til å generere vekselstrøm, ved at man vekselvis trykker sammen og strekker krystallen. Noen eksperimenter har også vist at dersom man tilfører krystallen vekselstrøm, så vil krystallen vekselvis utvide seg og trekke seg sammen, altså pulsere.

Piezoelektriske omformere er veldig enkle, og har et minimum av bevegelige deler. De kan gjøres svært effektive, noe som gjør det mulig å konstruere svært kompakte apparater. Forutenom lighterer og gassbrennere, ble piezoteknikk benyttet i tidlige trådløse fjernkontroller, før infrarødt lys ble tatt i bruk. I musikk ble piezoelektrisiteten utnyttet i krystallmikrofoner og pick-up'er til platespillere. I dag brukes piezoelektrisitet først og fremst innen ultralyd, ekkolodd, sensorteknologi, motortenningssystemer, i enkelte blekkskrivere og alarmer (f.eks. røykvarslere). Det kan også brukes til frekvensstabiliering av radiosendere og elektroniske ur.

Les mer: http://www.classicgems.net/info_Piezoelectricity.htm

 

Triboelektrisitet


Rav. Foto: fra egen samling.


Triboelektrisitet er en slags kontaktelektrifisering der enkelte materialer blir elektrisk ladet når de kommer i kontakt med et annet materiale og deretter skilles. Polariteten og ladningsmengden som dannes avhenger av materialet, overflateruhet, temperatur, strekk og andre egenskaper.

Rav, kan få elektrisk ladning dersom man gnir den med ull. Denne egenskapen ga opphav til navnet «elektrisitet», fra det greske ordet for rav, èlectròn.

 

Identifisering


Lederevne er veldig nyttig når man skal finne ut om man har et metallisk grunnstoff, men pyroelektrisitet og piezoelektrisitet blir ikke ofte testet.

Her er en liste over mineraler med pyroelektriske og piezoelektriske egenskaper:
http://www.handbookofmineralogy.org/search.html?p=piezo_pyro

 


Kilder:

www.snl.no
www.minerals.net

 

Klær, sko og mote hos Stylepit! Klikk HER for å se nyheter og tilbud! (Adlink)

Bergarter - de tre hovedtypene


To bergarter møtes. Foto: fra egen samling.


Bergart er et begrep man bruker til å klassifisere stein. Læren om bergartene kalles petrologi.
Bergartene er sammensatt av en eller flere typer mineraler og materiale fra eldre forvitrede bergarter. Kalkrike rester fra dyr kan også inngå i en bergart. Sammensetningen av mineralene og måten bergartene ble dannet på gir dem de ulike egenskapene og navnene.
Mineralkornene i en bergart kan være av flere forskjellige slag. Som et eksempel kan vi nevne granitt, som består av kvarts, feltspat og biotitt. Men de kan også være ensartet, slik som kalsitt i marmor og kvarts i kvartsitt.
Måten bergartene ble dannet på gjør at vi deler dem opp i tre hovedgrupper:

 

Magmatiske bergarter


Skriftgranitt. Foto: fra egen samling.


Disse blir også kalt eruptive bergarter, størkningsbergarter eller smeltebergarter. Dette er bergarter som er blitt til ved størkning av magma fra jordens indre. De kan igjen deles opp i 3 grupper:
Vulkanske bergarter, som er dannet fra smelter i overflaten. Disse kalles også for dagbergarter. Hurtig størkning på jordoverflaten danner finkornede bergarter. Mineralkornene kan gripe inn i hverandre i mønster, som i granitt.
Gangbergarter, som er dannet ved at magmaen størkner i spalter, sprekker eller ganger når overflaten. Disse blir grovkornede.
Dypbergarter, som er dannet ved at magmaen størkner nede i dypet før det har nådd jordoverflaten. Disse grupperes i Streckeisens klassifikasjonssystem etter innholdet av kvarts, feltspat, feltspatoider og mafiske mineraler (mørke mineraler).

 

Sedimentære bergarter


Sandstein. Foto: fra egen samling.


Blir også kalt avleirede bergarter, avsetningsbergarter eller lagbergarter. Disse dannes ved utfelling eller avleiringer av mineraler og gamle bergartsfragmenter (sedimenter) på jordskorpen, i vann, elver eller i havet. I disse bergartene er mineralkornene presset og kittet sammen, slik som i sandstein og skifer.

 

Metamorfe bergarter


Øyegneis. Foto: fra egen samling.


Blir også kalt omdannede bergarter eller forvandlingsbergarter. Disse ble til på dypet ved omvandling fra andre bergarter. De er dannet på nytt av en eller flere bergarter. Metamorfosen skjer når en eller flere bergarter blir utsatt for høyt trykk og høy temperatur, slik at den smelter. Mineralene blir helt eller delvis omkrystalliser og bergarten blir omstrukturert. Mineralkornene griper ofte inn i hverandre slik som i magmatiske bergarter og danner flotte mønstre, et flott eksempel på dette er gneis.

Det finnes mange forskjellige sammensetninger og dermed mange forskjellige bergarter. Det er et spennende felt for de som ønsker å bevege seg inn på det.
Norge har til og med en nasjonalbergart. Larvikitt ble i sammenheng med Norges Geologiske Undersøkelses (NGU) 150 års jubileum i 2008 kåret til Norges nasjonalbergart.


Kilder:
www.wikipedia.orgwww.snl.no
www.nhm.uio.no

 

Skjønnhet, mote og tilbehør til hverdag og fest! Adlink.

Kvarts - vakker og mangfoldig

Rutilkvarts. Foto: fra egen samling.

Kvarts er et av de mest velkjente mineralene i verden. Kjemisk kalles det silisiumdioksid (SiO2). Det er et av de aller vanligste mineralene i jordskorpen. Det er anslått at mer enn ti prosent av den øvre jordskorpen består av en eller annen form for kvarts! Det forekommer i nær sagt alle miljøer, på alle steder og er en viktig bestanddel i mange bergarter.

 


Kvarts med inklusjoner. Foto: fra egen samling.

Kvarts er også det mest varierte mineralet, det forkommer i svært mange forskjellige former, krystaller og farger. Det finnes flere forskjellige navn på kvartsvariantene enn noe annet mineral. Selv om feltspatgruppen er mer vanlig enn kvarts, så er kvarts som et individuelt mineral det aller vanligste mineralet.
Det er et av få mineraler som også mange lekfolk kjenner til, fordi det er så vanlig og fordi det ofte danner lett gjenkjennelige krystaller. De fleste, som ellers ikke vet noe om geologi og mineralogi, har sett eller funnet bergkrystaller.

 


Bergkrystall. Foto: www.brommeland.com

Kvarts har også utrolig mange bruksområder. Hel ren, glassklar kvarts uten farge brukes som superledere i nanoteknologi, i datachips og i solcellepaneler. Det brukes i fremstilling av glass, smykker, rustfritt stål og mye annet. Norge eksporterer betydelige mengder kvarts i form av silisium, spesielt ferrosilisium, som brukes til fremstilling av rustfritt stål.


Ferrosilisium. Foto: www.exportpages.no


Helt ren kvarts er glassklar og helt uten farge. Det finnes et vell av varianter, kanskje også mange som man ikke har tenkt over at er kvarts. For eksempel kalsedon, som mange tror er et eget mineral, men det er egentlig en variant av kvarts. Det er en mikrokrystallinsk form for kvarts, som oppstår i mikroskopiske, kompakte krystaller. Andre viktige kvartsvarianter er ametyst, citrin og agat blant andre. Det finnes til og med flere varianter av variantene, og varianter av undervariantene!
Mange samlere velger å spesialisere samlingen sin på kvarts, nettopp på grunn av variasjonen.
Det er så mange varianter at vi på slutten av dette innlegget har laget en liste og valgt å skrive egne innlegg for hver enkelt. Det kan være at listen blir utvidet etterhvert. Gi meg gjerne tips dersom det er varianter dere føler burde være med på listen.
Nå over til tørre fakta.

 


Kvarts, slik de fleste kjenner den. Foto: www.pixabay.com


Kjemisk formel: SiO2 (silisiumdioksid)
Farge: Fargeløs, hvit, lilla, rosa, brun, svart, grå, grønn, oransje, gul, blå, rød
Strekfarge: Hvit
Mohs hardhet: 7
Krystallsystem: Heksagonal (trigonal)
Transparenthet: gjennomsiktig til opakt
Brytningsindeks: 1.54 ? 1.55
Dobbeltbrytning: 0.009
Særvekt: 2.6 ? 2.7
Glans: Glassglass. Noen kan også ha adamantinglans.
Kløv: Ingen
Brudd: Muslig
Fasthet: Sprø
Egenskaper: Noen eksemplarer kan vise fluorescens, triboluminescens og/eller være piezoelektriske
Gruppe: Silikater, tektosilikater
Miljø: Forekommer i alle miljøer
Steintype: Vulkansk, sedimentær, metamorf
Polymorf av: Coesitt, cristobalitt, moganitt, seifertitt, stishovitt og tridymitt
Isostrukturell med: Berlinitt
Annet: Løses opp i flussyre

 


Kaktuskvarts (med citrin og vanlig kvarts). Foto: fra egen samling.


Varianter:

Agat
Ametrin
Ametyst
Aventurin
Bergkrystall
Binghamitt
Blåkvarts
Chert
Citrin
Fadenkvarts
Fantomkvarts
Flint
Heliotrop
Herkimer diamant
Jaspis
Jernkvarts
Kaktuskvarts
Kalsedon
Karneol
Krysopras
Melkekvarts
Morionkvarts
Myrickitt
Onyx
Opal
Plasma
Prasem
Rosenkvarts
Rutilkvarts
Røykkvarts
Sarder
Septerkvarts
Stjernekvarts
Tigerøye
Turmalinkvarts

 

Les mer:
https://www.ngu.no/fagomrade/kvarts-og-kvartsitthttp://www.mindat.org/min-3337.html
http://www.geo365.no/bergindustri/kvarts-et-fargerikt-mineral/
http://www.minerals.net/mineral/quartz.aspx

Kilder:

www.ngu.no
www.mindat.orgwww.snl.no
www.minerals.net
www.geo365.no
www.geology.com

 

Norges største sportsbutikk på nett! Klikk HER! (adlink)

God jul!

 

 

 

 

 


J
ulekort fra ca 1917. Foto: Nasjonalbiblioteket


Vi kan jo ikke avslutte året uten et siste innlegg, sykdom til tross!
Så her er et kort innlegg med juletema sånn på tampen av 2015. Jeg ble inspirert av en plakat fra et universitet i statene, så jeg skal ikke ta all æren for dette, men jeg håper folk finner glede i det likevel.
Vi som samler på steiner og mineraler slutter aldri å undre oss over geologien og verden rundt oss. Så selv om de fleste mineralforekomster pleier å være dekket av snø i disse tider, så finnes det likevel noe vi kan studere nærmere.
Juletreet for eksempel!


Foto: Linda C. Malum-Soløst

Ja, for det finnes nemlig en god del mineraler knyttet til juletreet, ikke nødvendigvis I selve treet, men i tilknytning til produksjonen, pynten og lysene. La oss kikke nærmere på det.

Juletreselgerne går ikke bare ut i en tilfeldig skog og feller varene sine der. Nei, de dyrker dem eller kjøper dem fra noen som driver dyrking av trær i stor skala. Til denne dyrkingen går det med en del gjødsel. Ja, faktisk, så mye som 50% av verdens svovelproduksjon og 90% av fosfater og kaliumkarbonat går med til å produsere gjødsel!
Og når man sager ned treet bruker man en sag (eventuelt en motorsag) som er laget av stål, hvor jern er hovedingrediensen.

 

Jern, hovedbestanddel i stål i sagkjeder. Foto: fra egen samling.


Hvis vi ser litt bort fra at over 90% av den elektriske kraften i Norge kommer fra vannkraft, så vil også naturgass, kull, olje og uran spille en viktig rolle for å få lys i julebelysningen. I allefall gjør den det i utlandet. Her i Norge kommer det fra vannkraftverk, som også inneholder en rekke mineraler, uten at vi skal gå nærmere inn på det området.
Transport med lastebil frem til salgsstedet er foreløpig avhengig av fossilt drivstoff, i form av diesel eller bensin, som igjen utvinnes av olje. Olje er som vi alle vet rester av planter og dyr, altså fossiler. Tenk på det neste gang du starter bilen (forutsatt at den går på fossilt drivstoff selvsagt), at motoren går ene og alene fordi fortiden er blitt pumpet opp av jorden? Underlig tanke, ikke sant?
Så var det pynten da. Først setter vi på belysningen, du vet? den tynne ledningen med alle de små pærene som filtrer seg inn i hverandre og er en pest og en plage å vikle fra hverandre hvert eneste år? Den ledningen er oftest laget av sølv eller kobber. Har du revet av deg litt hår mens du strevde med den uregjerlige vasen av lys, så inneholder også håret mange interessante mineraler og komponenter. Men det lar vi ligge inntil videre. Tanken altså? håret bør du helst sope opp sammen med alle barnålene som drysser fra treet mens man pynter.

 


Kobber, finnes i juletrebelysningen din! Foto: fra egen samling.


Kanskje har det gått en pære eller to? Og dersom du har en god gammel belysning hvor ikke resten av lysene lyser fordi EN pære har gått, så for du noen timer til å tenke over mineralene i pæren mens du prøver å finne den som er ødelagt? Glødetråden inni de små lyspærene er inneholder tungsten (også kjent som wolfram) som blir utvunnet fra scheelitt og wolframitt. Og så er det jo glasset rundt glødetråden da? det er jo laget av smeltet sand. Vanlig glass består hovedsakelig av kvartssand eller malt kvarts, også kalt kiseloksid. Som stabilisatorer brukes gjerne kalk, blymønje (blyoksid) eller baritt (bariumkarbonat). Annet glass? vel, det blir så mye å skrive at jeg heller legger ut en link så du kan lese mer om det: https://snl.no/glass/materiale
Åh, de flotte kulene og dekorasjonene man henger på! De som gjerne har gått i arv i generasjoner, de henger man øverst, mens de det ikke er så farlig med, de henger man nederst. Tinn blir mye brukt til å lage metallornamenter. Gipspynt inneholder gips og vermiculitt. Keramisk pynt kan inneholder leire, baritt, granat og talk. Glasspynten har vi allerede vært litt inne på, men vi kan jo nevne at de kan inneholde barytt, bor, fluoritt, granat og feltspat. Visste du forresten at de finnes noe som heter «glasspest» som gjør glass matt over tid? Les mer om det her: https://no.wikipedia.org/wiki/Glasspest

 


Tinn, brukes i julekuler. Foto: fra egen samling.


I Norge er vi så glade i flagget vårt at vi gjerne pynter treet med det også. I papirproduksjon inngår en rekke sulfater. Les mer om det her: https://no.wikipedia.org/wiki/Sulfatprosessen
Juletrefoten er gjerne laget av metall også. Stål kanskje? Vi nevnte jo tidligere i innlegget at stål hovedsakelig inneholder jern.
Plutselig var ikke jula så geologisk kjedelig likevel! Her er det jo mye å fundere over!
God jul og godt nyttår til alle steingale der ute! Vi sees på nyåret!

 

Inspirert av:
https://www.libraries.psu.edu/psul/emsl/posterarchive.html

Les mer:

https://wiki.uio.no/mn/kjemi/kjemiportal/index.php/Glass
https://snl.no/sulfatprosessen

Kilder:

www.snl.no
www.wiki.uio.nowww.wikipedia.org


Ta bilder av juletreet ditt du også! Finn det du trenger innen foto og fremkalling HER! (Adlink)

Beklager

Grunnet sykdom kommer innleggene til å komme litt uregelmessig en periode. Beklager dette, men lover å komme sterkere tilbake etterhvert.

Vil også ønske mine faste lesere en riktig god jul og godt nyttår!

 

Finn julegavene HER! Filmer, musikk, bøker og mye mer! (Adlink)

 

 

 

Sprøhet

 

Sprøheten (fasthet) beskriver mineralets evne til å motstå slagpåkjenninger som hamring, brekking, strekking, kutting og andre destruktive handlinger. Noen mineraler reagerer på ulike måter på forskjellige typer påkjenninger. Siden sprøheten avgjøres av flere reaksjoner på varierende typer påkjenninger, er det mulig at et mineral har mer enn en type sprøhet. Sprøhet deles inn som følger (vær oppmerksom på at betegnelsene kan variere fra andre kilder, samt at jeg hadde problemer med finne norske ord på betegnelsene.):


Sprøtt


Rosenkvarts, typisk sprøtt mineral. Foto: fra egen samling

Et mineral som blir slått med hammer og resulterer i små biter eller pulver, er et sprøtt mineral. Sprø mineraler avgir også fint pulver hvis man skraper på dem. Å skrape er også den enkleste måten å teste fasthet på. De fleste mineraler er sprø. Et velkjent eksempel er kvarts.


Sektilt


Gips, eksempel på sektilt mineral. Foto: fra egen samling

Disse mineralene kan lett skjæres og deles med kniv, nesten som voks, men er ikke like mykt. Selv om noen mineraler kan skjæres lett med kniv, kan de også smuldre dersom de blir slått med en hammer. Svært få mineraler er myke. Et eksempel på sektilt mineral er gips.


Formbart


Sølv, eksempel på sektilt mineral. Foto: fra egen samling

Kan hamres ut til tynne flak. De fleste metaller er formbare, for eksempel sølv.


Duktilt (seigt)


Gull, typisk duktilt (seigt) mineral. Foto: fra egen samling

Kan endre form uten å briste. Et mineral som kan dras ut til en tråd er duktilt. Mange formbare mineraler er også duktile. Alle ekte metaller er duktile. Det beste eksempelet er gull.


Fleksibelt


Kobber, eksempel på fleksibelt mineral. Foto: fra egen samling

Alle mineraler kan bli bøyd, men dersom det holder seg bøyd etter at man slutter å bøye det er det fleksibelt, men ikke elastisk. Et godt eksempel er kobber.


Elastisk


Krysotil, eksempel på elastisk mineral. Foto: fra egen samling

Når disse mineralene blir bøyd, går de tilbake til sin opprinnelige form når man slutter å bøye dem. Alle fibrige mineraler tilhører denne kategorien. Et eksempel er krysotil.

 

Hvordan kan det brukes til identifisering?


Foto: www.wikipedia.org

Hver form for fasthet testes for seg. Et mineral med tvilsom tilstand burde ikke gjennomgå flere tester, ettersom testene lett kan skade stuffen. Man tester som oftest ikke formbarhet og duktilitet, ettersom den eneste måten å teste dette på er ved å slå og strekke mineralet og dermed ødelegge det. Oftest blir det kun testet om mineralet er sprøtt.


Hvordan tester man sprøhet?


En samling mineraler med ulik sprøhet. Foto: www.rocksmineralscollections.com

Når man tester sprøhet, skraper man mineralet med et hardere mineral eller materiale, og sjekker om det etterlater seg et fint pulver. Dersom man kan skrape fint pulver av mineralet er det sprøtt. Hvis det bare blir riper, men ikke noe pulver, er mineralet ikke sprøtt. Sprøhet og hardhet blir ofte testet samtidig, ettersom man bruker den samme metoden for begge. Når man tester sprøheten bør man skrape på et lite synlig sted, ettersom det kan senke verdien på mineralet hvis det har synlige skader. Man må også passe på at testområdet ikke er møkkete, dekket av alger eller andre mineraler eller er anløpt.
Hvis man antar at et mineral er mykt, stikk en kniv i det og se om den går inn. Hvis kniven penetrerer, er mineralet mykt. Man kan også teste dette med en lang fingernegl, ved å dytte den inn i mineralet for å se om neglen penetrerer.
For å sjekke om det er fleksibelt kan man utsette mineralet for lett trykk og se om det bøyer seg. Hvis det forblir bøyd etter at man slipper opp trykket, er det uelastisk. Går det tilbake til sin opprinnelige form, er det elastisk. Noen fleksible mineraler kan brekke hvis man påfører de for mye trykk, så vær varsom. Bøy dem forsiktig og sakte, og så lite som mulig. Det er bare noen få mineraler som er fleksible, så tynne mineraler kan bli skadet selv om man er veldig forsiktig.

 

Les mer:

http://webmineral.com/help/Fracture.shtml#.VjZ3SCsgSlo
http://www.minsocam.org/msa/collectors_corner/id/mineral_id_keyi9.htm
http://dave.ucsc.edu/myrtreia/physical_character.html#Tenacity

Kilder:

www.minerals.net
www.snl.no
www.wikipedia.org

 

Julegavetips til den som har alt? Ta en titt her for kule gadgets til folk i alle aldre! (Adlink)

 

 

 

Kalsitt - finnes overalt!


Kalsitt med små pyrittkuber. Foto: fra egen samling.


Kalsitt er et bergartsdannende mineral. Det er svært vanlig og finnes over hele verden i vulkanske, sedimentære og metamorfe bergarter. Det kan kalles «allestedsværende», for det finnes overalt!
I Norge kan man finne kalsitt overalt, men noen funnsteder er kjent for spesielt flotte eksemplarer. Vi kan nevne noen.
Landsverk, Evje, hvor man kan finne flotte gule og hvite krystaller i pegmatitt.
Kjørholt kalksteinsgruve i Breivik er kanskje landets største og beste lokalitet, her er det funnet særdeles mange flotte stuffer i nesten alle former med og uten fantomer og tvillingdannelser.
Kongsberg sølvgruve er nok mest kjent for sølv, men kalsitt er det vanligste gangmineralet i gruvene. Studier viser at det må være avsatt i minst fire generasjoner hvor skiferspat er den yngste.
Oslofeltet kommer man aldri unna, her finner man nesten alt mulig av mineraler. Kalsittkrystaller er her vanlig på kontakforekomster, for eksempel i Konnerudkollen hvor man kan finne skalenoeder pudra med rødt hematittpulver.
Ved tunnelldrift i 1991 på Grua ble det funnet flere store druserom med flotte kalsittkrystaller. En stor del av dette er utstilt på Grua.
På Biri finnes det breksje som er dominert av kalsitt og druser med krystaller på opptil 3 centimeter.
Åmot. Da man holdt på med tunneldrift ved Osa kraftverk på 80-tallet fant man flere forkastningssprekker med honninggul kalsitt. Her vokser ofte krystallene på brunrød stilbitt og er overstrødd med mikrokrystaller av pyritt og apofyllitt.
I Bergen finnes en kraftig gul kalsittgang med mindre mengder palygorskitt i dagåpningen av en gammel gruve. Kalsitten herfra er av så god kvalitet at den kan fasettslipes.
I Valsøyfjord ble det funnet flere druser i overgangen mellom gneis og eklogitt. I disse drusene finnes kompliserte, flergenerasjonsgrupper av kalsittkrystaller, noen ganger med septervekst.
Ved tunnellarbeid i Valldal på 70-tallet ble det funnet gule kalsittkrystaller på opptil 70 kilo på rød stilbitt.
Gildeskål. I små druserom i glimmerskifer finnes grupper av kalsittkrystaller som fluoriserer rødt i langbølget UV-lys.
Nydelige kalsittkrystaller er også funnet på Jæren, Stord, Arendal, Søndeled, Drammen, Levanger, Sandnessjøen og Sulitjelma.
Det finnes også mange, mange flere funnsteder i vårt langstrakte lang, men vi kan ikke beskrive alle her.
Kalsitt er hovedbestanddel i kalkstein og marmor. Disse bergartene er særdeles vanlige og utgjør en betydelig del av jordskorpen. De er en av de største karbonreservene på jorda.

Kalsittens unike egenskaper gjør at den har svært mange bruksområder. Egenskapene gjør den til et av de mest brukte mineralene. Det blir brukt til byggemateriale, slipemiddel, gjødsel, fargestoff, fyllstoff, i medisiner og mye mer! Det har flere bruksområder enn de fleste andre mineraler.

Kalsitt kan forekomme i svært mange former, som romboeder, skalenoeder og prismer. Det kan være krystaller, massivt, finkornet som sukker, fibrig, stalakittisk eller som skorper. Ren kalsitt er hvit eller fargeløs, men urenheter kan gjøre mineralet grått, grønt, gult, rød, blått, brunt eller oransje. Strekfargen er hvit og hardheten er 3 på Mohs skala. Mineralet er gjennomsiktig til gjennomskinnelig og har glassaktig til matt glans. Det har perfekt kløv i tre retninger. Egenvekt på 2,7. Krystalliserer heksagonalt. Noen kalsitter fluoriserer, spesielt hvis de inneholder litt mangan.
Her i Norge kan man finne klar kalsitt, dobbeltspat, i Bergensområdet, Lom, Åmot og en del steder på Nord-vestlandet. Blå kalsitt er sjeldent, men man kan finne det i Lier, Bindalen, Velfjord og Beiarn. I Beiarn kan man også finne grønn kalsitt.
Oransje kalsitt er ganske vanlig, men finnes spesielt i Telemark, Selbu, Froland, Sunndalen og på Nord-vestlandet. Rød kalsitt er sjelden, men kan finnes på de samme lokalitetene som den oransje og i mindre mengder i Kjørholt.
Gul kalsitt er veldig vanlig i Oslofeltet, Østerdalen og Bergen.
Svart kalsitt er ofte blandet med karbon eller organisk materiale og finnes for eksempel på Hamar. På Kongsberg ga denne kalsitten gode indikasjoner på sølv.


Kalsitt fra Kjørholt. Foto: fra egen samling.

Noen ganger kan det være vanskelig å skille kvarts og kalsitt, da er det lett å identifisere ved hjelp av saltsyre, for kvarts bruser ikke. Kalsitt bruser sterkt i fortynnet, kald saltsyre.
Kalsitt blir dannet sedimentært ved fordamping av havvann eller ved omdanning av døde skjell, koraller, alger og ekskrementer som inneholder kalsiumkarbonat. Det finnes også i størkningsbergarter som porfyr og karbonitter. I en del metamorfe bergarter er kalsitt dannet sekundært og felt ut i hulrom og ganger. Det er også et vanlig gangmineral i lavtemperatur hydrotermale ganger og mellomvarme hydrotermale ganger.


Kalkstein. Foto: fra egen samling.


Kalkstein er en sedimentær bergart som hovedsakelig inneholder kalsitt. Ren kalkstein er hvit, men den har vanligvis lyse innslag av grått, gult eller rødt. I sjeldne tilfeller kan den være helt mørk grunnet karboninnhold. Den inneholder ofte fossiler, de står som mørke avtrykk i kalksteinen og synes best på polerte flater. Lagdelingen er oftest veldig tydelig, hvor hvert lag kan ha varierende bredde fra noen millimeter til flere meter. En del kalkstein er porøs med hulrom etter organismer som har forråtnet. Slike hulrom har av og til negativtrykk etter fossilet.
Kalkstein dannes både ved kjemisk utfelling av kalsiumkarbonat og ved omdanning av skjell, koraller, alger og ekskrementer. Kalkstein forekommer også i hulrom ved utfelling av kalsiumkarbonat.


Marmor. Foto: fra egen samling.


Marmor er en metamorf bergart som dannes når kalkstein blir utsatt for varme og trykk. En nærmere undersøkelse av en brukket bit marmor vil vanligvis vise de typiske kløvflatene som kalsitt viser, med perfekt kløv i tre retninger. Størrelsen på kalsittkrystallene bestemmes av hvor langt metamorfosen har kommet. Marmor som har kommet lang i metamorfosen har gjerne større kalsittkrystaller.


Kalsteinsdetaljer på Nasjonaltheateret. Foto: www.byggogbevar.no

I bygg og anleggsbransjen er hovedkonsument av kalsitt i form av marmor og kalkstein. Disse steinene er blitt benyttet som byggesteiner og utsmykning i flere tusen år. Kalksteinsblokker var det viktigeste byggematerialet i mange av pyramidene i Egypt og Latin Amerika. I dag er fortsatt både ubehandlet og polert kalkstein og marmor viktige materialer i finere arkitektur.
Kalkstein og marmor brukes også i produksjon av sement og betong. De lar seg lett blande og transporteres. De blir pumpet ut som en flytende masse som etterhvert størkner til et solid byggemateriale. Betong blir brukt til bygninger, veier, broer, vegger og flere andre konstruksjoner.


Syrenøytraliserende tabletter. Foto: www.pulsapotek.no

Kalsitt er syrenøytraliserende og har derfor en rekke bruksområder innen medisin og landbruk. I hundrevis av år er kalkstein og marmor blitt knust og spredt på jordene for å forbedre jordsmonnet. Det brukes også til kalking av vassdrag hvor vannet er blitt for surt, for å forbedre leveforholdene til fisk og andre vannlevende organismer.


Kalking av vassdrag. Foto: Linda C. Malum-Soløst

Kalsiumkarbonat utvunnet av kalkstein og marmor blir også brukt i medisin. Blandet med sukker og smakstilsetninger blir det laget tyggetabletter som benyttes til å nøytralisere magesyre. Det er også en viktig ingrediens i andre medisiner for fordøyelsen.
Kalsiumkarbonat absorberer svoveldioksid og andre avgasser som dannes ved forbrenning av fossilt drivstoff og hindrer dem i å spre seg i atmosfæren. Det spiller dermed en viktig rolle for miljøet.
Som tidligere nevnt er marmor et populært materiale i monumenter, skulpturer og bygninger. Det er vakkert og lett å jobbe med, det er mykt, men ikke porøst. Det blir brukt til alt fra gravsteiner, statuer, peishyller, benker, trapper og mye mer.
I pudderform har kalsitt ofte en sterk hvitfarge. Det blir derfor gjerne brukt som fargepigment i maling. Det er også en viktig ingrediens i vaskemidler for hvitvask.
Pulverisert kalkstein og marmor blir også brukt som tilsetningsstoff i dyrefor. Verpehøns og melkekuer trenger kalsiumrikt for, derfor blir ofte kalsiumkarbonat tilsatt maten deres for å forbedre opptaket av kalsium.
Kalsitt har en hardhet på 3 på Mohs skala, noe som gjør det velegnet som mildt slipemiddel. Det er mykere enn stein-, porselen- og plastoverflatene på kjøkken og baderom, men hardere enn størknede matrester og annet griseri man vil ha vekk. Den lave hardheten gjør det derfor til et effektivt vaskemiddel som ikke vil skade overflaten man skal vaske.
Pulverisert kalkstein brukes også som sikkerhetsstøv i gruver. Det er et flammehemmende støv som blir sprøytet på tak og vegger i kullgruver for å redusere kullstøv i luften, noe som utgjør eksplosjonsfare. Sikkerhetsstøvet fester seg til veggene og forhindrer kullstøvet i å spre seg. Den hvite fargen gjør også miljøet i gruven lysere.


Skilt ved kalsittgruve. Foto: www.flickrhivemine.net

Karbondioksid er en gass som spiller stor rolle for miljøet på planeten vår. Der er en drivhusgass som fanger og holder varmen nær jordoverflaten. Dannelse av kalkstein fjerner karbondioksid fra atmosfæren og lagrer det i lang tid. Denne prosessen har foregått i millioner av år, noe som fører til enorme mengder lagret karbondioksid. Når disse steinene forvitrer, blir brukt til syrenøytraliserende, varmet opp for å lage sement eller gjennomgår metamorfose blir en del av karbondioksiden frigitt og returnert til atmosfæren. Disse prosessene med dannelse og nedbrytning av kalkstein har derfor en betydning for klimaet.

Illustrasjon: www.leekseek.eu

Nå kommer litt tørre fakta før vi går til listen over varianter.


Kjemisk formel: CaCO3
Farge: Fargeløs, hvit, gul, brun, oransje, rosa, rød, lilla, blå, grønn, grå, svart, multifarget eller båndet
Strekfarge: Hvit
Mohs hardhet: 3
Krystallsystem: Heksagonal
Transparenthet: Gjennomsiktig til opakt
Dobbeltbrytning: 0,172
Særvekt:
2,71

Glans: Glassaktig, harpiks, voksaktig, perlemor
Kløv: Perfekt i tre retninger
Brudd: Muslig
Fasthet: Sprø
Egenskaper: Ofte fluoriserende. Noen er også fosforiserende. Gjennomsiktige, klare krystaller viser sterk dobbeltbrytning. Kan være termoluminerende (termoluminescens).
Gruppe: Karbonater, Kalsittgruppen
Miljø: Alle
Steintype: Vulkansk, sedimentær, metamorf
Polymorf: Aragonitt, vateritt
Isostrukturell med: Nitratin, Otavitt
Annet: Navnet stammer fra antikken. Mineralet ble navngitt av Gaius Plinius Secundus i år 79 etter det latinske ordet Calx som betyr kalk.

Varianter

Det finnes mange forskjellige typer kalsitt, men her nevner vi noen av de mest kjente variantene:

Anthraconitt: En mørk til svart kalsitt med belegg eller inklusjoner av bitumen.

Aphritt: En type flakete kalsitt

Islandsk kalkspat: Store transparente krystaller med eksepsjonell dobbeltbrytning. Klar eller svakt farget.

Kalkstein: En bergart som består av mer enn 50% kalsiumkarbonat, oftest i form av kalsitt.

Kritt: En myk, hvit og porøs form av kalkstein.

Marmor: En metamorf bergart som hovedsakelig består av kalsitt.

Oolittisk Kalkstein: Kalkstein som består av små kuler av utfelt kalsiumkarbonat.

Sandkalsitt: En kalsitt som fanget små sandkorn i krystallene da de ble dannet.

Travertin: Massiv, kjemisk utfelt kalkstein i grotter og kilder. Kan også bestå av aragonitt.

Tufa: Porøs, sedimentær kalkstein avsatt ved fordampning eller utfelling ved utløpet av kalkrike kilder, eller langs elver og innsjøer med kalkrikt vann. Kan også bestå av aragonitt.

Ørkenrose: Blomsterliknende eller rosettliknende formasjoner av kalsitt sammen med sandkorn. Kan også bestå av gips eller barytt.


Noen kalsitter fra min samling:

Islandsk kalkspat (også kalt dobbeltspat)



Ørkenrose





Kalkstein



Marmor



Connemaramarmor



Tufa


Kobaltokalsitt



Kalsittgeode



Oranje kalsitt



Rosa kalsitt



Gul kalsitt



Sandkalsitt




Les mer:
http://www.mindat.org/min-859.html
www.geology.com
www.wikipedia.org

Kilder:
www.mindat.org
www.geology.com

www.snl.no
www.wikipedia.org
Torgeir Garmo: Norsk steinbok

 

Julegavetips? Gi bort et personlig navnesmykke da vel! (adlink)

 

 

 

Norges fylkessteiner - Akershus


Fylkessteinen for Akershus er Rombeporfyr. Det er en porfyrisk, magmatisk bergart som i Norge kun finnes i Oslofeltet. Lignende bergarter er kun funnet noen få andre steder i verden; nordlige Bohuslän, Kolahalvøya, Egypt, på Mount Erebus i Antarktis og på Kilimanjaro i Tanzania. Alle andre steder er den blitt fraktet med isen; som flyttblokker og rullestein er rombeporfyr kjent fra kysten langs hele Sør-Norge, Danmark, Tyskland og Storbritannia. Noen blokker forflyttet seg sjøveien nordover norskekysten også, innefrosset i drivis.

 


Rombeporfyr. Foto: www.tek.no


Det første funnet av rombeporfyr ble gjort på Tjuvholmen i 1806.
Rombeporfyr er navn på forskjellige dag- og gangbergarter med store korn av alkalifeltspat i en finkornet rødbrun eller grå grunnmasse. Selv om den er en blanding av dagbergart og gangbergart klassifiseres den oftest som gangbergart. Det finnes et stort antall typer av denne bergarten.

 


Foto: www.skiensatlas.org


I Oslofeltet forekommer den i Krokskogen, nordre Vestfold, vestre Bærum ved Kolsåstoppen og muligens Harestua. Den er også fremtredende i grunnfjellet i Ekebergskrenten fra Valhallveien og forbi Gjersjøen.

 


Foto: www.skan-kristallin.de

Navnet «rombeporfyr» har den fått fordi feltspatkornene oftest har et rombeformet snitt. Formen og fordelingen av kornene er karakteristisk for hver av de enkelte lavastrømmene. Hos én av strømmene er de mer rektangulære enn rombeformede, og kalles derfor rektangelporfyr.
Alkalifeltspat er det viktigeste mineralet i rombeporfyr. De store kornene er tette sammenvoksninger av kalifeltspat og plagioklas i en så fin skala at de knapt kan skilles fra hverandre. Kjemisk svarer rombeporfyr til larvikitt som er den mest utbredte av alle dypbergartene i Oslofeltet.

 


Skulptur fra rådhusparken i Lørenskog. Foto: www.lorenskog-kultur.no


Rombeporfyr ble dannet for ca 290 millioner år siden da enorme masser av vulkansk smelte sprengte seg opp gjennom jordskorpen. Feltspatkrystallene er gjerne store og velformede. De ble sannsynligvis dannet i dypet ved langsom krystallisering i et magmakammer, hvor smelten lå i ro en tid. I det smelten trengte seg videre mot jordoverflaten ble krystallene revet med og blandet inn i smelten. I overflaten fløt smelten ut som tykke og vidstrakte lavastrømmer og/eller som glødende askeskyer som veltet ut fra lange sprekker i jordskorpen. Slike sprekker kalles ganger og de største er over 100 km lange. Hver av lavastrømgruppene har feltspatkrystaller med karakteristisk form, størrelse og tetthet. Det tyder på at hver av gruppene kommer fra ulike smeltekamre nede i dypet.
Kort fortalt har feltspatkrystallene vokst langsomt og stivnet nede under jordoverflaten, mens grunnmassen har bråstørknet idet magmaet rant ut på overflaten.

 


Forskjellige lavastrømgrupper. Foto: www.nhm.uio.no

Rombeporfyrgangene har mer grovkornet grunnmasse enn lavaene og er gjerne grålig i fargen. De har vært tilførselskanaler der magmaene kom opp til overflaten og dannet lavastrømmene. Disse gangene strekker seg så langt at det kan tyde på at den vulkanske aktiviteten strakk seg langt utenom Oslofeltet. Dagens lavastrømmer er bare en liten del av de som fantes her tidligere.
Rombeporfyrlavaene har gjerne en finkornet, brunlig grunnmasse. Lavastrømmene er fra 10 meter til over 200 meter tykke. I Oslofeltet finnes det minst 26 forskjellige lavastrømmer av rombeporfyr. I Vestfold og langs veien over Sollihøgda kan man se gode snitt.

 


Smykker av rombeporfyr. Foto: www.designbasen.no


Rombeporfyren kan være meget vakker og blir ofte benyttet til gravsteiner, monumenter, smykker, kunst og pyntegjenstander. Sjekk ut Scandinavian Waves som lager vakre smykker av rombeporfyr!

 

Les mer:
www.snl.nowww.nhm.uio.no
www.wikipedia.no

Kilder:
www.nhm.uio.no
www.snl.no

 

Er høsten trist og kald? Trøst deg selv med en av favorittseriene dine! (Adlink)

 

 

 

 

Koprolitt - en dritthistorie


Illustrasjon: archaeologychannel.tumblr.com

Koprolitter er ofte barnas favorittfossil, det er både litt ekkelt og fascinerende på samme tid. Selve navnet stammer fra de greske ordene kopros (bæsj) og lithos (stein).
Forsteinet bæsj, rett og slett.
Koprolitter dannes på samme måte som alle andre fossiler, hvor det opprinnelige organiske materialet blir gjennomtrukket av vann som inneholder oppløste mineraler, og etterhvert som mineralene krystalliseres blir det opprinnelige materialet langsomt erstattet av stein.
For de aller fleste som holder en koprolitt i hendene for aller første gang, er den første innskytelsen å lukte på den. Men den lukter ingenting annet enn stein, ettersom det er det den teknisk sett er etter alle disse årene.

 


En koprolitt fra min egen samling. Foto: fra egen samling.

Koprolitter har en ulempe allerede i starten av fossiliseringen. Generelt er det slik at jo fortere et objekt brytes ned, jo mindre sannsynlig er det at det vil gjennomgå fossilisering. Fossilisering tar tid, så dersom hele greia råtner før prosessen er ferdig så blir det ikke noe fossil, enkelt og greit. Det er derfor harde og sterke objekter som bein og tenner er mye vanligere fossiler enn koprolitt.

 


Maleri fra før 1842, av Mary Anning og hunden Tray. Foto: wikipedia.org

Koprolitter ble første gang identifisert som det de faktisk er av Mary Anning (1799-1847). Hun var en fossilsamler og paleontolog fra England, som oppdaget disse rare steinene i mageregionen til fossilet av en ichthyosaurus hun var i ferd med å grave ut. Hun brakk dem i to og oppdaget at de inneholdt biter av fossile fiskebein og skjell.
I 1829 ble Annings observasjoner sett nærmere på av William Buckland som var geolog. Han slo fast at dette måtte være fordøyde rester av dinosaurens siste måltid og gav dem navnet «koprolitter».

 


En velformet koprolitt. Foto: sciencea2z.com

De fossile fragmentene i koprolittene inneholder en mengde vitenskapelig informasjon for de som er interessert. Fossilene i koprolitten kan fortelle oss masse om miljøet dyret levde i, og hva som fantes av mat i det området det levde. Det avslører også hva dyret foretrakk å spise, om det var en planteeter eller kjøtteter og i noen tilfeller om det var plaget av parasitter, og hva slags parasitter det var. Vi lærer også mye om fordøyelsessystemet.
Utfordringen ligger selvsagt i å finne ut nøyaktig hvilken art som har etterlatt seg koprolitten. Noen ganger ligger det så mye fossil bæsj etter et bestemt dyr i området at det er lett å gjette seg til. Og i noen tilfeller finnes de fortsatt inni magen til dyret, slik som i Mary Annings fossil. Men når det er et isolert eksemplar kan det være veldig vanskelig.

 

Koprolitt fra en vikingboplass i Jorvik (York). Studier viser at "eieren" spiste
mye
kjøtt og brød, og var plaget av innvollsorm. Foto: wikipedia.org

Tidlige menneskebosetninger etterlot seg også koprolitter av både arkeologisk og geologisk interesse. Det viser seg at vi kan lære mye om vår egen historie av dem. En menneskelig koprolitt som ble funnet i en hule i Oregon avdekket en over 13000 år gammel tapt sivilisasjon.
Et forskerteam fra universitetet i Colorado studerte en gammel Anansi-boplass i Colorado, kjent som Cowboy Wash, hvor de fant rester etter mennesker som de mente kunne være bevis på kannibalisme. De tok prøver av en koprolitt som var funnet i nærheten, og fant ut at den inneholdt et protein som kun finnes i muskelvev fra mennesker, noe som bekreftet antakelsene deres.

 


Et skikkelig drittsmykke. Foto: paleoelegance.com

Merkelig nok blir koprolitter fra dinosaurer og andre forhistoriske vesener ofte brukt i smykker. På grunn av mineraliseringen har mange av dem tydelige, flotte farger og mønstre. Og nå vet du jo hva du skal si når noen sier «For et vakkert halssmykke! Hva slags stein er det?». «Vel, det der er en bæsj.».
Noen folk synes nok at koprolitter er ekle, men som med alle andre fossiler er de også et vindu inn i en svunnen og mystisk fortid.

 

Fritt oversatt etter: http://rockhoundtimes.blogspot.no/2013/04/fossil-of-day-coprolites.html

 

Les mer:
https://en.wikipedia.org/wiki/Mary_Anning
https://en.wikipedia.org/wiki/Lloyds_Bank_coprolite
http://www.smithsonianmag.com/ist/?next=/people-places/anasazi.html?c=y&story=fullstory
http://www.foxnews.com/tech/2012/07/12/fossilized-human-feces-hints-at-long-lost-13500-year-old-west-coast-culture.html
http://discovermagazine.com/1996/jun/whatthedinosaurs786
http://natgeo.no/dyr/dinosaur/ny-kunnskap-om-dinosaurspisende-krokodiller
https://snl.no/koprolitt%2Ffossilt_ekskrement

 

Koprolitt i underbuksene? Kjøp nye her! (Adlink)

 

 

 

 

Geoparken på Skedsmo



Like ved Skedsmokorset ligger en perle jeg nylig har oppdaget. Den har vært der lenge, og jeg har nok sett skiltet når jeg har kjørt forbi, men jeg har aldri besøkt den før. Ikke før jeg begynte med geocaching og dro hit for å ta en earthcache (planlegger å skrive et eget innlegg om geocaching og earthcacher). Og for en opplevelse for en som er så steingal som meg! At jeg ikke har dratt innom her før!

Dette anbefaler jeg på det varmeste for de som ønsker å lære mer om generell geologi og bergarter. Jeg synes i allefall det var lærerikt og inspirerende. Men som vanlig når jeg er på et sted er jeg for sløv til å ta bilder, så jeg har vært nødt til å låne noen fra diverse nettsider, for det meste av mine med-cachere på geocaching.com.

Geoparken på Skedsmo er landets første geologiske park. Den ligger ved den gamle Trondheimsveien like ved Berger sandtak. For å komme dit kjører du gamle Trondheimsveien fra Skedsmokorset mot Frogner til du ser skiltet. Selv om parken er over 25 år gammel og ikke ligger så langt unna E6 og et større boligfelt virker det ikke som så mange som vet om den. Man må nesten være lokalkjent for å finne frem. Spre gjerne ordet om denne attraksjonen, slik at flere får glede av parken!

 


Inngangen. Foto: tectonique.net


Romerike og Geoparken er som en åpen lærebok i kvartærgeologi. Parken viser på en unik måte hvordan distriktet ble til, det er en historie ikke så mange kjenner til fra før. Romerikslandskapet er ganske udramatisk, men er likevel helt spesiell, også i global sammenheng. Romerike ble skapt gjennomårtusener; av is og vann. Terrenget slik vi kjenner det i dag, ble til da isen trakk seg tilbake. For 22.000 år siden var innlandsisen over Norge på sitt største. Over Romerike var den trolig to og en halv kilometer tykk. Landoverflaten kan ha vært presset ned så mye som 800 meter. Isen beveget seg langsomt fra fjellene og ned mot Oslofjorden. Nedsmeltingen dannet store smeltevannselver som førte med seg mengder av stein, grus og sand til Romerike. Havet gikk den gang helt opp til Mjøsa, og silt og leire ble ført med elvene ut i havet og ble liggende i tykke lag på havbunnen. I dag er dette Romerikes store sand- og leireområder. Noen steder kan disse lagene av sand, leire og rullestein være opptil 100 meter tykt!

 


Infotavle. Foto: Stig Rune Pedersen


I Geoparken finner du grunnfjellsbergarter som finnes i berggrunnen rundt parken, som for eksempel gneis, amfibolitt ogpegmatitt. Du finner også bergarter som ble fraktet til området med isen ved siste istid, blant annet gabbro som er blitt med isen helt fra Jotunheimen. I grunnfjellet kan man også se en granittisk dypbergartsgang fra størkningsbergarter som blir kalt «det transskandinaviske intrusivbelte».
Det er satt opp plakater og en mur med opplysninger om de forskjellige geologiske forekomstene man kan se i parken. Det er også verd å merke seg at sandmassene i området er fra ishavssmeltingen for om lag 9000 år siden.



Minnesmerke over Steinar Skjeseth. Foto: eget foto.

Parken ble offisielt åpnet 24 august 1985. Det ble gravd fram et spesielt fjell under det var et kommunalt sandtak på Skedsmokorset. Styret i Skedsmo kommunale sandforretning tok initiativ til nærmere undersøkelser av fjellgrunnen. I 1982 kontaktet de professor Steinar Skjeseth ved Norges landbrukshøgskole som kartla hvilke typer fjell som var avdekket.
Skjeseth fant grunnfjellsarter som gneis, amfibolitt og pegmatitt. Han registrerte også bergarter som er blitt fraktet med isen nordfra. Sandmassene som er fra ishavssmeltingen inneholder bergarter fra et stor område nord til Lillehammer. Han fant disse funnene så interessante at han foreslo å anlegge Norges første geologiske park her.


Demonstrasjonsmuren. Foto: geocaching.com


I 1982 startet planleggingen. Både Skedsmo kommune og Akershus fylkeskommune bevilget midler til arbeidet, Skedsmokorset Rotaryklubb gikk i gang med å rense fjellet på dugnad, og flere bedrifter donerte gaver til parken. Det ble satt opp infotavler og en demonstrasjonsmur med navneskilt på steinene.



Foldet gneis på demonstrasjonsmuren. Foto: geocaching.com

Rotaryklubben holdt parken ryddig, men den var ikke inngjerdet og ble etter noen år påført skader. Med støtte fra Skedsmo kommune, Akershus fylkeskommune og Skedsmo kommunale sandforretnings fond ble parken inngjerdet, det ble satt opp en mur og nye infotavler. Parken ble gjenåpnet 29. mai 1999.


Bilde fra toppen av parken. Foto: Stig Rune Pedersen.


Parksjefen har ønske om å bygge et stein- og mineralhus på plassen også, slik at det blir plass til en innendørs steinsamling, men for å sette opp et slikt bygg trengs økonomisk støtte. Ta gjerne kontakt med Skedsmokorset Rotaryklubb hvis du er interessert i å bidra!
Siden gjenåpningen har parken hatt jevnlige besøk av barnehager, skoleklasser og ulike lag og foreninger. Rotaryklubben gir gratis omvisninger til de som måtte ønske det. Det er også mulig å besøke parken på egen hånd, den er åpen hele året, hele døgnet, helt gratis, men det er naturligvis å anbefale at man besøker den i snøfrie perioder av året.

Her er forresten GC-koden til earthcachen jeg nevnte tidligere, for de av dere som holder på med geocaching (eller har lyst til å begynne): GC2FNM1

 


Demonstrasjonsmuren. Foto: geocaching.com

Se film fra parken: https://www.youtube.com/watch?v=rsZJSUIGvbY

 

Kilder:

www.skedsmo.kommune.nowww.lokalhistoriewiki.no
www.geo365.no
www.akersmus.no
www.lillestrøm-turistkontor.com

 

Ta med babyen på tur? Finn barnevogner og utstyr her!

 

 

 

 

Krystallsystemene


Illustrasjon fra clipartpanda.com

 

Krystallsystemene er inndeling av krystallene etter ulike akseforhold. Det finnes seks ulike krystallsystemer, karakterisert ved ulike aksekors.
De seks systemene er:
- Kubisk (isometrisk)
- Tetragonal
- Heksagonal
- Rombisk (ortorombisk)
- Monoklin
- Triklin
Trigonal regnes ofte som et syvende krystallsystem, men det kan beskrives med samme aksekors som det heksagonale. Noen trigonale krystaller kan også beskrives ved romboedrisk aksekors med tre akser med like lengder som danner samme vinkel med hverandre, forskjellig fra 90 grader.
Krystallografi er læren om krystallene, deres vekst, krystallgeometri, indre oppbygning og fysiske egenskaper.

 

 

Kubisk (isometrisk)


Illustrasjon: folk.uib.no



Tre rettvinklede akser med lik lengde kan alltid plasseres i krystaller i det kubiske systemet. Aksene er like og betegnes med bokstaven «a». Kubiske mineraler har høyere symmetri enn andre mineraler.


Halitt, et typisk kubisk mineral. Foto: fra egen samling

 

 

Tetragonal


Illustrasjon: folk.uib.no


Tre rettvinklede akser der to er like lange. Aksene med lik lengde orienteres horisontalt og betegnes med bokstaven «a». Den tredje aksen er enten kortere eller lenger enn de andre og betegnes med bokstaven «c».


Anatas, krystalliserer tetragonalt. Foto: fra egen samling.

 


Heksagonal


Illustrasjon: folk.uib.no


Fire akser hvorav tre horisontale akser (a1-a3) med like lengder og 120° vinkler. En vertikal akse (c) vinkelrett på de andre, men med ulik lengde. Deles videre inn i heksagonale og romboedriske eller trigonale undersystem med henholdsvis 6- og 3-talls symmetriakser (rotasjonsakser).


Vanadinitt, krystalliserer heksagonalt. Foto: fra egen samling.

 

 

Rombisk (ortorombisk)


Illustrasjon: folk.uib.no


Tre gjensidig vinkelrette horisontale akser (a, b og c), alle med forskjellig lengde. Aksenes relative lengde varierer fra mineral til mineral i det rombiske systemet, men navnsettes fortrinnsvis slik at c<a<b.


Dyskrasitt, krystalliserer ortorombisk. Foto: fra egen samling.

 

 

Monoklin


Illustrasjon: folk.uib.no


To horisontale akser (a og b) som danner 90° vinkel med hverandre, og en vertikal akse (c) som er skjev i forhold til de to andre. Alle aksene har ulik lengde. De fleste monokline krystaller har ett enkelt symmetriplan.


Ortoklas, krystalliserer monoklint. Foto: fra egen samling.

 


Triklin


Illustrasjon: folk.uib.no


Tre akser (a, b og c) som alle har ulik lengde og som er skjeve i forhold til hverandre. Lav symmetri. Ingen prismeformer, pyramideformer og lignende, bare kombinasjoner av pinakoider som kanskje kan virke prismatiske ved første øyekast, men oppfyller ikke kravet om at prismeflater kun skal skjære hverandre i parallelle linjer.


Tarbuttitt, krystalliserer triklint. Foto: fra egen samling.

 

Jeg holder fortsatt på å lære om dette, så jeg føler at mine kunnskaper om krystallsystemene er såpass begrenset at jeg velger i ikke skrive mer om det her, men oppfordrer i stedet de som er interessert i å lese mer på de oppgitte lenkene nedenfor.

 

Les mer:
https://nn.wikipedia.org/wiki/Krystallsystem
http://gemologyonline.com/crystal_systems.html

Kilder:
www.wikipedia.org
www.folk.uib.no
www.snl.no
Norsk steinbok av Torgeir T. Garmo

 

Hold øye med tiden, kjøp ny klokke her!

 

 

 

De vanligste mineralene

Vi har mange forskjellige mineraler i vårt langstrakte land, og noen er mer eller mindre vanlige enn andre. Kanskje tror du at du har funnet noe skikkelig sjeldent og verdifullt, men så oppdager du senere at det egentlig var et veldig vanlig mineral uten særlig verdi. Ikke bli skuffet! Du har jo fortsatt en fin stuff og et godt minne om funnet, ikke sant?
Her skal vi fortelle litt om de aller vanligste mineralene i Norge. Det blir ingen dyptpløyende artikkel, men litt småfakta og bilder. Håper det kan være interessant og til hjelp når dere skal identifisere steiner dere selv har funnet.

 

Kvarts


Kvarts. Foto: fra egen samling.


Kvarts er veldig vanlig, man finner det overalt og i mange forskjellige varianter. Bergkrystall, ametyst, agat, kalsedon, flint ... variantene er MANGE! Den vanligste man finner er en massiv, ugjennomsiktig gråhvit variant som er glassaktig og har ujevn overflate. Fargen varierer fra fargeløs og klar til hvit, grå eller røykfarget. Kvarts forekommer i de fleste bergarter og som rene kvartsganger og årer.
Kvarts er et mineral som består av silisiumdioksid. Det er så hardt at det risser glass, bruddet er muslig og det er ingen spaltbarhet. Kvarts angripes bare svakt av baser og påvirkes ikke av andre syrer enn flussyre.
Kvarts er nest etter feltspat det mest utbredte mineral i jordskorpen og forekommer både i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt o.l.), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt o.l.), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat) og i løsavsetninger (sand). Mineralet opptrer dessuten hydrotermalt på ganger, i hulrom og sprekker i mange bergarter og som kiselsinter avsatt fra varme kilder.
Vanlig kvarts er hvit (melkekvarts) eller fargeløs (bergkrystall, også kalt dvergstein). Fargede varieteter er røykkvarts eller morion (brunlig til mørkebrun), citrin (gul), ametyst (fiolett), rosenkvarts (rosa), blåkvarts (blå). Alle disse kan brukes som smykkestener. Varieteter med inneslutninger er jernkisel (jernoksider), aventurin (kloritt eller glimmer) og rutilkvarts (rutil), også kattøye og tigerøye.
Finkornede til kryptokrystallinske varieteter er kalsedon og opal. Smeltet kvarts (kvartsglass) forekommer i naturen som lechatelieritt (fulguritt).
Ved temperaturer over 573 °C krystalliserer kvarts heksagonalt trapesoedrisk som høykvarts, under 573 °C trigonalt trapesoedrisk som lavkvarts. Ut fra krystallformen er det derfor ofte mulig å avgjøre om en bestemt kvartsforekomst ble dannet over eller under denne temperaturen. Også studiet av væskeinneslutninger i kvarts kan angi dannelsestemperaturen.

 

Kalifeltspat


Orthoklas, en type kalifeltspat. Foto: fra egen samling.


Feltspat utgjør 60% av jordskorpen, så å kalle det vanlig er nærmest en underdrivelse. Kalifeltspat deler seg ofte etter plane flater. Fargen er grå til gulaktig eller rødlig, og i større stykker sees ofte lyse årer. Ripes ikke av kniv. Et av de aller vanligste mineralene og er blant annet hovedbestanddel i bergarten granitt. Kalifeltspat omfatter mineralene sanidin, ortoklas, mikroklin og adular.

 

Plagioklas


Labradoritt, en type plagioklas. Foto: fra egen samling.


Plagioklas er en gruppe feltspater, som er sammensatt av feltspatmineralene albitt og anortitt. Albitt og anortitt er silikatmineraler i likhet med de andre feltspatmineralene. Plagioklas er altså ikke navnet på et mineral, men en betegnelse på en serie sammensetninger mellom mineralene albitt og anortitt. Anortitt som er den ene hovedkomponenten inneholder kalsium. Jo mer kalsium plagioklas inneholder, jo mer basisk er den. Plagioklas utgjør sammen med alkalifeltspat de to hovedgruppene man finner i feltspatfamilien. Plagioklas kan være bergartsdannende. Bergarten anortositt inneholder 90-100% plagioklas og brytes som bygningsstein, til pukk for å lage lys asfalt og brukes som bestanddel i steinull. I Rogaland blir det tatt ut anortositt til disse formålene.

 

Hornblende


Hornblende. Foto: fra egen samling.


Hornblende er det vanligste svarte mineralet og forekommer i de fleste mørke bergarter. Deler seg lett i plane flater og opptrer ofte i lange «stenger» og forveksler derfor ofte med schørl (svart turmalin). Hornblende er et mineral med mørk grønn til svart farge. Det vanligste mineral i amfibolgruppen. Utbredt i metamorfe og magmatiske bergarter (f.eks. amfibolitt, hornblenditt). Den kjemiske sammensetning varierer; i nyere nomenklatur inndelt i ferrohornblende og magnesiohornblende.

 

Pyroksen


Pyroksen. Foto: fra egen samling.


Pyroksen blir ofte forvekslet med hornblende, men den deler seg ikke like godt etter plane flater. Fargen varierer fra grønn til mørkgrønn og svart.
Pyroksen er en mafisk og kjemisk uensartet gruppe av mineraler. Blant de vanligste pyroksenene hører augitt, diopsid og enstatitt. Pyroksen kan skilles fra lignende mineraler med den særegne måten det spaltes på. Mineralet har kjemisk svakere bindinger i to retninger, og vil derfor alltid ha spalteplan som står omlag 90 grader (vinkelrett) på hverandre.
Pyroksen er stabilt i en rekke geologiske miljøer, med variert trykk og temperatur. Den finnes vanligvis i magmatiske og metamorfe bergarter dannet under høy temperatur. Havbunnsbergartene gabbro (dypbergart) og basalt (dagbergart) inneholder typisk en del pyroksen. Pyroksen er nest etter feltspat trolig det vanligste mineralet i jordskorpen.

 

Biotitt


Biotitt, svart glimmer. Foto: fra egen samling.


Biotitt kalles også svart glimmer. Det deler seg i tynne flak. Det ripes lett med kniv. Det er vanlig å se biotittglimmer som mørke striper i bergarten gneis. Biotitt er en mørk glimmer som inneholder kalium, magnesium og jern. Ved forvitring av små biotittkorn blir fargen gyllen, og mineralet blir av ukyndige av og til forvekslet med gull.

 

Muskovitt


Muskovitt, lys glimmer. Foto: fra egen samling.


Muskovitt blir også kalt kaliglimmer, lys glimmer eller kråkesølv. Et glinsende, halvveis gjennomskinnelig mineral som danner bladete, tette aggregater. Et meget utbredt mineral i glimmergruppen. Det deler seg i likhet med biotitt opp i tynne, ofte gjennomsiktige flak og ripes lett med kniv. Kan forekomme som store flak på kvarts og feltspatganger. Utvinnes fra pegmatittganger, tidligere også i Norge; fremstilles dessuten kunstig. Anvendes som elektrisk isolasjonsmateriale.
Navnet av eng./latin Muskovia, eldre navn på storfyrstedømmet Moskva, hvor mineralet skal ha blitt brukt som vindusglass, og -itt.

 

Granat


Almandingranater. Foto: fra egen samling.


Granat er vanlig å finne flere steder tett i tett som rødbrune klumper i forskjellige bergarter. Noen ganger kan man finne dem som flotte, regelmessige krystaller. Granat er en mineralgruppe som har vært nyttiggjort siden bronsealderen i form av edelstener og abrasiver. Granatkrystaller er som regel rødlige, men finnes også i alle andre farger i fargespekteret, foruten blå. Riper lett glass. Den vanligste typen granat her i landet er almandin, men man kan også finne spessartin, andraditt, grossular, pyrop og uvarovitt.
Navnet granat stammer fra det latinske granatus, som sannsynligvis er en referanse til Punica granatum, siden de likner noen granatkrystaller i form, størrelse og farge.

 

Apatitt


Apatitt på kvarts. Foto: fra egen samling.


Apatitt er særlig vanlig i mørke bergarter, men i så små korn at den er vanskelig å se. Noen ganger forekommer det i større klumper. Fargen varierer sterkt. Den har fettaktig glans og kan ripes med en spiss kniv.
Apatitt er en mineralgruppe som omfatter de mest alminnelige fosfatmineralene som forekommer i små mengder i nesten alle magmatiske bergarter, i de fleste metamorfe bergarter, og utgjør hovedbestanddelen av enkelte sedimentære bergarter. Apatitt opptrer som heksagonale krystaller eller i massiv form og kan ha mange forskjellige farger. Hardheten er 5. Vanlig apatitt eller fluorapatitt har sammensetningen Ca5(PO4)3F, men apatittgruppen omfatter også en rekke andre mineraler med til dels komplisert kjemisk sammensetning. De viktigste apatitter foruten fluorapatitt er hydroksylapatitt og klorapatitt (monoklin symmetri). Britholitt inneholder større mengder lantanoider og silisium. Karbonat-fluorapatitt (tidl. francolitt) og karbonat-hydroksylapatitt (tidl. dahllitt) er ikke lengere godkjente som egene mineraler, men er varianter av fluorapatitt og hydroksylapatitt. Apatitt spiller en stor rolle som fosforkilde for plantene, både ved forvitring og som råmateriale for fremstilling av kunstgjødsel. Også verdifulle lantanoider, f.eks. europium, kan utvinnes av apatitt.
Tidligere var det i Sør-Norge drift på ganger av apatitt, særlig ved Ødegården i Bamble, produksjon opp til 10 000 tonn i året. Store apatittleier blir drevet på Kolahalvøya i Russland, hvor Norsk Hydro er involvert. Den betydeligste fosfatproduksjon kommer imidlertid fra sedimentære fosforittleier i USA og Nord-Afrika.
Til apatitt-gruppen hører også pyromorfitt, mimetesitt og vanadinitt.
Navnet apatitt er av gr. apate 'bedrag' og -itt, da mineralet er lett å forveksle med andre.

 

Epidot


Epidot på røykkvarts. Foto: fra egen samling.


Epidot er et vanlig mineral som særlig finnes på sprekker og årer i mørke bergarter. Det ble tidligere kalt pistacitt, et grønt mineral som er meget utbredt som bestanddel av lavmetamorfe bergarter (f.eks. grønnskifere). Det finnes i større krystaller på skarnforekomster (Arendal, Oslofeltet), dessuten sammen med zeolitterer på hulrom i basalt. Kjemisk er det et hydroksylholdig silikat av kalsium, aluminium og jern med monoklin symmetri. Det danner blandkrystaller med det tilsvarende jernfattige endeledd klinozoisitt. Epidotgruppens mineraler omfatter også et manganrikt ledd, piemontitt, som er funnet flere steder i Norge.

 

Kalsitt


Kalsitt. Foto: fra egen samling.


Kalles også kalkspat. Den bruser heftig ved kontakt med eddik eller saltsyre. Det er et meget utbredt mineral, i ren tilstand fargeløst eller hvitt, men er ofte farget av forurensninger. Kjemisk er kalsitt et kalsiumkarbonat. Mineralet spalter i tre retninger etter romboederet, med en kantvinkel på 75°. To andre naturlige polymorfe former av kalsitt er aragonitt (rombisk) og det sjeldne vateritt (heksagonal).
Kalsitt er en viktig bestanddel av mange sedimentære bergarter og deres metamorfe produkter), og av enkelte magmatiske bergarter. Kalkstein og marmor består av kalkspat. Kalsitt avsettes også av kilder: kalktuff, kalksinter, dryppstein, travertin. Mineralet finnes dessuten på ganger og sprekker i all slags fjell. Gode krystaller av forskjellige former, ofte flaterike og som tvillingkrystaller, finnes på mange slike forekomster (f.eks. Kongsberg sølvgruver og Kjørholt kalkgruve, Porsgrunn).

 

Fluoritt


Regnbuefluoritt. Foto: fra egen samling.


Fluoritt kalles også flusspat. Det ligner mye på kalkspat, men er litt hardere og bruser ikke i syre. Fluoritt er et mineral som opptrer i alle mulige farger, oftest fiolett. Mineralet er meget utbredt, særlig på ganger og sprekker i granitter og deres kontaktsoner. Det krystalliserer kubisk, og spalter lett i fire retninger etter oktaederet. Kjemisk er det et kalsiumfluorid, CaF2. I mange tilfeller viser mineralet fluorescens, dvs. det utsender synlig lys av forskjellig farge ved bestråling med ultrafiolett lys. Også fosforescens kan forekomme, slik at lysutsendelsen fortsetter i kortere eller lengre tid etter at bestrålingen er opphørt. En annen interessant egenskap ved enkelte fluoritter er termoluminescens, dvs. lysutsendelse ved svak oppvarming.
Mineralet har stor økonomisk betydning, og har sitt navn fra bruken i metallurgiske smelter som et flussmiddel. Foruten i smelteindustrien (stål og aluminium), har det anvendelse i emalje- og glassindustrien og til fremstilling av kjemikalier (flussyre). Feilfrie krystaller brukes til optiske formål. Det har tidligere vært drift på fluoritt flere steder i Norge, særlig i Kongsberg-området (Lassedalen gruve) og Telemark (Tveitstå ved Bandak). En yttrium- og ceriumrik varietet, yttrofluoritt, er beskrevet fra Hundholmen i Tysfjord.

 

Turmalin


Schörl, en type turmalin. Foto: fra egen samling.


Turmalin er en mineralgruppe, en gruppe borholdige silikater med komplisert sammensetning.
Turmalin hører til ringsilikatene. Krystallene danner som oftest forholdsvis lange prismer, som regel stripet på langs, med tre- eller sekskantet tverrsnitt (trigonal symmetri). Hardheten er ca. 7. Fargen varierer meget, men er ikke alltid typisk for den kjemiske sammensetning (se tabell). Sonert fargeveksling er vanlig. To viktige serier av blandkrystaller er elbaitt-schörl og schörl-dravitt-uvitt.
De mørke turmaliner er sterkt pleokroittiske (dikroittiske), ofte nesten svarte i c-aksens retning, ellers gjennomsiktige. Krystallene er hemimorfe (se hemimorfi) og viser både piezo- og pyroelektrisitet.
Klare varieteter av elbaitt anvendes som edelstener og gis navn etter fargen: akroitt (fargeløs), rubellitt (rød), verdelitt (grønn) og indigolitt (blå). Turmaliner av edelstenskvalitet kommer særlig fra granittpegmatitter i Brasil, California, Madagaskar, Namibia, Ural og Afghanistan.
I Norge finnes overveiende den svarte, jernrike schörl, som er meget utbredt som aksessorisk bestanddel i metamorfe bergarter og i større krystaller på mange granittpegmatittganger (Snarum?Bamble?Kragerø?Arendal). Magnesiumrik turmalin (dravitt) er bl.a. kjent fra koboltforekomstene på Modum, fra Sannidal, Ofoten og Helgeland. Røde, grønne og blå alkaliturmaliner (elbaitter) finnes i granittpegmatitter ved Holandsfjord på Helgeland og ved Sandnessjøen. Uvitt er kjent fra en skarnforekomst ved Arendal.
Schørl forveksles ofte med hornblende, men er litt sjeldnere.

 

Serpentin


Serpentinitt. Foto: fra egen samling.


Serpentin er en gruppe på tre mineraler: antigoritt, krysotil og lizarditt. I Norge finnes det hovedsakelig antigoritt, men på verdensbasis er krysotil det vanligste. Serpentin dannes ved nedbrytning av olivin på temperaturer under ca. 500° C. Bergarter med serpentin som hovedmineral kalles serpentinitt. Krysotil brukes til asbest. Serpentin forekommer i tette masser med varierende farger, vanligvis gul, grønn, svart og rød. Den har ofte glatte, buede flater og risses lett med kniv.

 

Svovelkis


Pyritt. Foto: fra egen samling.


Mer kjent som pyritt kanskje. De gangene du tror du har funnet gull er det som regel svovelkis du har funnet. Det ligner veldig på gull, men er mye hardere. Den kan ripes så vidt med kniv. Løse biter kan være litt rustne på overflaten. Er veldig vanlig i sprekker og ganger.
Pyritt er det alminneligste og mest utbredte kismineralet.
Det er et jerndisulfid med 47 % jern og 53 % svovel. De krystallformer som forekommer oftest, er terning, oktaeder og pentagondodekaeder, som også kalles pyritoeder. Pyritt har messinggul farge og metallisk glans. Hardheten er så betydelig at mineralet ikke lar seg risse med kniv. Ved oppheting i luft forbrenner pyritt til jernoksid og svoveldioksid. Ved forvitring dannes rustaktige produkter, såkalt limonitt, som består av mineralene goethitt eller lepidokrokitt.
Det opptrer aksessorisk i nesten alle bergarter og er anriket i mindre forekomster på utallige steder, f.eks. i Oslofeltets mørke skifere og på ganger og sprekker i all slags fjell. Større masser av nesten ren pyritt opptrer mange steder i det norske fjellkjedestrøks metamorfe bergarter, og var tidligere grunnlaget for vår viktigste bergverksdrift. Pyritten følges av vekslende mengder chalkopyritt (kobberkis), sfaleritt (sinkblende) og til dels galenitt (blyglans). Noen av de største norske forekomster er Løkken i Meldalen, Joma, Gjersvik og Skorovatn i Grong, Sulitjelma, og Bjørkåsen i Ballangen. Videre har vi Folldal, Killingdal, Kjøli, Røros, Båsmo, samt på Vestlandet Stord, Vigsnes o.a. Betydelige forekomster av pyritt finnes i Spania (Río Tinto i Huelva-provinsen), Japan, Italia og Portugal.
Pyritt var tidligere en viktig kilde for fremstilling av svoveldioksid og svovelsyre. Kisavbrannen hadde tidligere betydning som jernmalm.
Den norske produksjonen av pyritt hadde sin glanstid fra rundt 1900 til 1960-årene, men markedene forsvant frem mot 1990-årene.

 

Kobberkis


Chalkopyritt. Foto: fra egen samling.


Kobberkis blir også kalt chalkopyritt, påfuglstein eller regnbuestein. Det er et tetragonalt mineral som består av kobber, jern og svovel, med 34,6 % kobber. Mineralet er messinggult, ofte anløpt, sprøtt og med lavere hardhet enn pyritt. Den ligner svovelkis, men er litt varmere i fargen. Når metallet anløper kan det få et flott fargespill, derav kallenavnene påfuglstein og regnbuestein. Det ripes lett med kniv. Løse steiner kan noen ganger være grønnfargede av irr.
Chalkopyritt er det mest utbredte kobbermineral og en av de viktigste kobbermalmer. Det opptrer i en rekke forskjellige typer av forekomster, ofte sammen med pyritt, f.eks. på de norske kisforekomster som Folldal, Løkken, Røros, Grong, Sulitjelma.

 

Magnetitt


Magnetitt. Foto: fra egen samling.


Magnetitt kalles også magnetjernstein og er vanlig i klumper og er som navnet tilsier magnetisk. Det er et mineral som består av jernoksid med 72 % jern. Det er svart og metallisk, tungt og sterkt magnetisk. Krystalliserer kubisk med spinell-struktur. Finnes utbredt i små mengder (aksessorisk) i en rekke bergarter og er til dels anriket i sandavleiringer. I større forekomster utgjør det en svært viktig jernmalm. Kirunamalmene er magnetittmalmer som er dannet magmatisk. Av norske jernmalmforekomster har Sør-Varanger og Fosdalen magnetittmalmer, mens Rana og Søftestad har en blanding av magnetitt og hematitt. Magnetitt finnes også på skarnforekomster ved Arendal og i Oslofeltet.

 

Ilmenitt


Iserin, en variant av ilmenitt. Foto: fra egen samling.


Ilmenitt ligner magnetitt, men er ikke magnetisk. Blir også kalt titanjernstein, et svart, metallisk mineral. Det har samme type struktur som hematitt og ligner dette mineralet i utseende, men har svart strek. Mineralet er et jern-titan-oksid. De analoge magnesium- og manganforbindelsene er geikielitt og pyrofanitt.
Ilmenitt er meget utbredt og finnes aksessorisk i en rekke forskjellige bergarter. Gode krystaller er kjent fra Kragerøs omegn og fra Froland. Større forekomster opptrer i forbindelse med anortositter og gabbroer. I Egersund?Sokndalfeltet drives økonomisk viktige forekomster av Titania A/S. Hovedanvendelsen er til fremstilling av titanhvitt. Verdensproduksjonen av ilmenitt ligger på ca. 4 mill. tonn per år, med Australia og Norge som de største produsenter.

 

Blyglans


Galenitt. Foto: fra egen samling.


Blyglans er også kjent som galenitt eller galena. Selges ofte i alternativbutikker som «sjeldent og spesielt», men er et av de vanligste mineralene vi har. Det er et tungt, bløtt, metallisk mineral med blygrå farge. Krystallene spalter lett i tre retninger etter terningflatene. Ripes lett med kniv. Det er den viktigste blyerts og består av bly(II)sulfid, PbS, med ca. 86 % bly. Har også vært utnyttet på grunn av sølvinnholdet, som i alminnelighet veksler mellom 0,01 og 0,3 %. Innholdet av sølv, antimon, vismut og andre elementer i galenitt skyldes i stor utstrekning mikroskopiske inneslutninger av mineraler som sølvglans og fahlerts. Mineraler beslektet med galenitt er de analoge selen- og tellurforbindelser: clausthalitt og altaitt.
I Norge har bl.a. kontaktforekomster ved Konnerud nær Drammen vært drevet på bly og sølv (Jarlsberg verk). Noen av den kaledonske fjellkjedes kisforekomster leverer også blyglanskonsentrat, f.eks. Bleikvassli Gruber. De viktigste produsentland er USA, Russland, Australia, Canada, Peru og Mexico.

 

Sinkblende


Sfaleritt. Foto: fra egen samling.


Sinkblende er også kjent som sfaleritt. Det er et mineral som består av sinksulfid med varierende mengder jern. Inneholder gjerne også noe mangan og kadmium samt mindre mengder av gallium, indium og germanium. Har sterk glans og meget varierende farge, vanligvis gul, brun eller svart (rent sinksulfid er fargeløst). God spaltbarhet i seks retninger etter rombedodekaederets flater. Forekommer på hydrotermale ertsganger og kontaktforekomster, ofte sammen med galenitt, pyritt og chalkopyritt.
Sfaleritt er den viktigste sinkmalmen. Mineralet er meget utbredt også i Norge, særlig i Oslofeltets kontaktsoner (Hakadal, Grua, Modum, Drammens-distriktet) og som underordnet bestanddel av kismalmene i den kaledonske fjellkjede, hvorfra sfaleritt tidligere ble utvunnet som biprodukt. Særlig var det betydelig produksjon ved Bleikvassli og Mofjellet i Rana.

 

Kilder:
www.brommeland.com
www.wikipedia.org
www.snl.no

 

Sporty? Finn utstyret du trenger her!

 

 

 

 

Norges fylkessteiner!

I Norge er vi naturlig nok opptatt av stein, vi bor jo på en gedigen steinrøys. Det er ikke uten grunn at vi kaller landet vårt «Heime på berget».
Det er nok derfor vi har både nasjonalmineral og nasjonalbergart. Men visste du at vi også har fylkessteiner?
Hvert fylke har en bergart som er representativ for nettopp dette fylket. Disse ble valgt av hvert fylkesting på begynnelsen av 1990-tallet.
Her skal vi presentere dem for dere, hver enkelt vil få sin egen side etterhvert, slik at det bare er å klikke på den fylkessteinen dere vil lese om.

 

Akershus - Rombeporfyr


Rombeporfyr. Foto: www.tek.no

 

Aust-Agder - Fjæregranitt



Fjæregranitt (Grimstadgranitt). Foto: www.vendsysselstenklub.dk

Buskerud - Drammensgranitt



Drammensgranitt. Foto: www.brommeland.com

Finnmark - Altaskifer



Altaskifer. Foto: www.peskatun.no

Hedmark - Trysilsandstein



Trysilsandstein. Foto: www.skan-kristallin.de

 

Hordaland - Koronitt



Koronitt. Foto: www.rosendalstiftinga.no

Møre og Romsdal - Gneis



Gneis. Foto: www.wikipedia.org

Nordland - Fauskemarmor



Fauskemarmor. Foto: www.wikipedia.org

Nord-Trøndelag - Thulitt



Thulitt. Foto: www.wikipedia.org

Oppland - Kleberstein



Kleberstein. Foto: www.vendsysselstenklub.dk

Oslo - Nordmarkitt



Nordmarkitt. Foto: www.brommeland.com

Rogaland - Anortositt



Anortositt. Foto: www.brommeland.com

Sogn og Fjordane - Eklogitt



Eklogitt. Foto: fra egen samling

Svalbard - Kull



Kull. Foto: www.wikipedia.org

Sør-Trøndelag - Trondhjemitt



Trondhjemitt. Foto: fra egen samling

Telemark - Brynestein



Brynestein. Foto: www.wikipedia.org

Troms - Sagvanditt



Sagvanditt. Foto: www.site.uit.no

Vest-Agder - Farsunditt



Farsunditt. Foto: www.vendsysselstenklub.dk

Vestfold - Larvikitt



Larvikitt. Foto: www.wikipedia.org

Østfold - Iddefjordsgranitt



Iddefjordsgranitt. Foto: www.brommeland.com


Les mer:
https://snl.no/fylkesstein
http://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/bergarter/fylkesstein/
http://www.vendsysselstenklub.dk/strandstensgallerier/Norge/album/Fylkesten/index.html

Kilder:
www.snl.no
www.nhm.uio.no
www.wikipedia.org
www.brommeland.com

 

Opptatt av miljøet? Miljøvennlig krimskrams, ting og tang finner du HER!

 

 

 

Personlige favoritter

Et spørsmål jeg ofte får er om jeg har noen favoritt stuffer i samlingen min. Det har jeg selvsagt, for det er jo ikke alle mineralene som er like interessante eller fine å se på. Favorittene mine er ikke nødvendigvis de mest sjeldne eller flotte mineralene, men heller noe som betyr noe spesielt for meg, enten fordi de kom i mitt eie på en minnerik måte eller fordi jeg har fått den av noen som betyr mye for meg.
Jeg har selvsagt også et mineral som er min favoritt, fordi det er så fargerikt og vakkert; turmalin. Turmalin finnes i utrolig mange flotte farger og kombinasjoner! Selvsagt er en av favorittstuffene mine en turmalin.
Men jeg har flere jeg liker svært godt. Her er noen av dem. Alle bildene er foto av steiner og mineraler fra min egen samling.

 

Brookitt


Knøttliten stuff, men blant de vakreste jeg har. Jeg liker fargesammensetningen og krystallformen. Den er ikke stor nok til å stå fremme i stua, men den er blant de første jeg viser frem når noen vil se på samlingen min.

 

Rutilkvarts


Denne rutilkvartsen er en av de dyrere stuffene jeg har. Jeg kjøpte den på Bergmannen i Oslo, som en belønning til meg selv etter å ha gått ned i vekt. Jeg belønner meg selv med steiner til samlingen min når jeg når mine personlige mål, og denne markerer en vektnedgang på 10 kilo. Derfor har den også en symbolsk betydning for meg, ikke bare at det er en utrolig vakker stuff. Den er veldig klar og polert og rutilnålene synes veldig godt. En helt klar favoritt!

 

Rutilkvarts



Her er enda en rutilkvarts. Ingen spesiell historie her, den ble kjøpt på en nettauksjon på E-rocks. Men den er så vakker! Nålene synes veldig godt selv om den ikke er polert og slipt slik som den andre. Og jeg liker mineralene mine best når de er naturlige, så denne er fantastisk.

 

Pyritt


Denne fikk jeg av en god venninne. Hun og jeg møttes på en litt spesiell måte; gjennom VGs julesentral. Hun søkte noen å feire jul med, jeg tilbød julefeiring. I det jeg begynte å tro at Røde Kors ikke hadde funnet noen i mitt område som trengte julefeiring, så ringte de og ga meg nummeret til Hilde. Jeg ringte og vi avtalte å møtes, vi feiret juledagen sammen og har vært venninner siden den gang. Å treffe Hilde første gang hjemme hos henne var som å gå inn i stua til en person jeg har kjent i årevis, vi fant tonen med en gang. Vi er begge interessert i steiner og mineraler, selv om Hilde ikke er like steingal som meg. Denne fikk jeg av henne, ikke bare er den en spesielt stor og flott pyrittstuff, den symboliserer vennskapet vårt også. Den står fremme på peishylla. Jeg har flere flotte pyrittstuffer, men det er bare denne som betyr noe spesielt for meg.

 

Agatskive


Denne knallrosa agatskiven er selvsagt kunstig farget. Men jeg trekker den likevel frem som en favoritt fordi det er den aller første steinen i samlingen min og dermed den som startet galskapen. Denne la grunnlaget for min interesse for geologi og mineraler. Jeg fikk den av foreldrene mine på en tur til Dalsnibba sammen med et par andre agatskiver da jeg var 8 år. Denne har fulgt meg gjennom barndommen og vært med på mye... jeg forsøkte til og med å spille den av i CD-spilleren en gang.

 

Fluoritt


Denne stuffen er hverken særlig pen eller imponerende, men jeg fikk den av min far. Pappa døde i 2010 på en brå og uventet måte som var svært vond for oss alle. Pappa ga meg denne på en ferietur for mange år siden. Vi var innom Fossheim Steinsenter i Lom og han hadde funnet denne som han syntes hadde en veldig flott farge. Jeg likte også fargen og steinen svært godt, så han kjøpte den til meg. Denne minner meg veldig om pappa, så derfor betyr den noe spesielt for meg.

 

Fluoritt


Her er to andre fluoritt-favoritter. Det er ingen spesielle historier om disse, de er begge kjøpt på E-rocks auksjon. Den til venstre er en regnbuefluoritt og en av de få fasetterte steinene i samlingen min. Den til høyre har en veldig intens grønnblå farge som er helt fantastisk. Ja, selv om bildet er tatt med ekstra lys, så er det ikke langt unna fargen denne har i naturlig lys. Jeg kan ikke se meg mett på den! Jeg tør ikke å ha den fremme, for jeg er redd fargen vil falme.

 

Røykkvarts med spessartiner


Plutselig en dag kom en pakke fra Geotop i postkassen! Med denne og en krysokoll... de er bestilt i mitt navn og sendt til meg, men det er ikke jeg som har gjort det. Så hvem som har bestilt dem og betalt dem er fortsatt et mysterium... Det har dukket opp flere slike mysteriesteiner i posten opp gjennom årene, så det er vel en vennlig sjel som liker å overraske. Jeg har jo en del nettvenner, og noen sender meg gaver av og til. De fleste sier ifra at gaven er fra dem, men det er tydeligvis en eller flere som liker å være anonyme givere. Jeg håper de skjønner at selv om jeg lurer veldig på hvem de er, så er jeg veldig takknemlig for gavene!
Og så fikk jeg øynene opp for geotop.no som er en ren godtebutikk for slike som meg! Jeg bestilte meg en stor pakke ikke lenge etter at jeg fikk denne, med mange godbiter. Ordren var av en såpass størrelse at jeg fikk med en bok om meteoritter som gave fra Morten Bilet som driver butikken. Og jeg er stadig innom siden og ser etter nyheter, for det er jo så mye flott der! Og så får man tak i samlebokser, steinrens og andre nyttige saker. Jeg hadde kanskje aldri oppdaget den nettbutikken om det ikke hadde vært for denne steinen.

 

Kvarts med inklusjoner


Disse har ingen spesiell historie knyttet til seg. Jeg kjøpte dem fra et dødsbo via E-rocks online steinauksjon. De har tidligere tilhørt Helga Owen som hadde spesialisert seg på å samle på kvarts, og det var en rekke utrolig vakre stuffer mannen hennes (som også er en samler, men ikke kvartssamler) la ut for salg. Jeg bød på flere, men en del av dem oppnådde raskt helt ville priser, så jeg valgte å konsentrere meg om disse to i stedet. Jeg vet ikke helt hva slags inklusjoner det er, men jeg antar at det er ulike væsker som petroleum og slikt. Noe er kanskje andre mineraler også. Den ene har også litt ametystfarger. De er ikke veldig store, men de er utrolig vakre!

 

Grandidieritt


Grandidieritt er visstnok et av verdens sjeldneste mineraler, så da det dukket opp en stuff for salg på E-rock bare MÅTTE jeg by på den... den oppnådde raskt veldig høy pris og jeg hadde overhodet ikke regnet med å vinne, for jeg hadde «bare» bydd 60 dollar... trodde jeg helt til jeg fikk tilslaget og det viste seg at jeg hadde tastet en null for mye! Vinnerbudet, som altså var fra meg, lød på 588 dollar! Jeg fikk litt bakoversveis og rev meg fortvilet i håret en stund? men budet var bindende, så jeg hadde lite annet valg enn å betale. Og til min store overraskelse støttet mannen min meg i kjøpet, han som vanligvis synes at steininteressen min er litt voldsom... han humret litt over bommerten min og sa at da hadde vi i det minste en artig historie om denne steinen, og den er såpass stor at vi i verste fall kan dele den opp og selge den i deler dersom vi trenger penger. Vi har jo allerede sett hvor sinnsyke priser dette mineralet kan oppnå... så ja, her er den: den dyreste stuffen i samlingen min!

 

Pezzattoitt


Ikke stor eller imponerende, men med en delikat rødrosa farge. Dette er også et ganske sjeldent mineral som ikke ofte er å finne til salgs, i allefall ikke til hyggelige priser... og så er det en del forfalskninger i omløp, så her må man holde tungen rett i munnen.
Denne dukket opp til salg på E-rocks fra en selger som er til å stole på, så jeg bød. Og siden det var en eller annen høytid slik at folk ikke var så aktive på siden som de pleier, fikk jeg denne for en langt lavere pris enn jeg hadde forventet.

 

Elbaitt




Jeg nevnte at turmalin er mitt favorittmineral, ikke sant... Nest etter kvarts er det det mineralet jeg har flest eksemplarer av i samlingen min. Mer eller mindre vakre og fargerike, men her er favorittene mine blant dem. Det er ingen spesielle historier om disse, de er for det meste kjøpt via E-rocks.

 

Kvarts med turmalin


Kombinasjonen er nok ikke særlig spesiell, men jeg elsker disse stuffene. Den ene er kvarts med schørl, det er den største. Jeg synes hele stuffen er morsom, med turmalinene «kastet» hulter til bulter. Et artig skue i hylla. Den andre er noe mindre, men det er en veldig klar og fin kvarts med en flott elbaitt i. Den er ikke så stor, så den står ikke utstilt i stua, men den er likevel en av favorittene mine.

 

Kloritt i kvarts


Et av mine egne funn. Denne fant jeg sammen med søstra mi på en fisketur i en elv på Øksna i Elverum for mange år siden. Jeg tror jeg var ca 10 - 11 år gammel, og jeg klarer neppe å finne igjen funnstedet i dag. Vi fant også en del amazonitt på samme turen, men de fant vi langs en veg, så det kan komme fra andre steder og havnet der under vegarbeidene. Vi syntes denne stuffen så snodig ut og tok den med til Geologisk Museum for å spørre hva det kunne være. De identifiserte den raskt, men sa at de aldri hadde sett en slik kombinasjon før. De spurte om de kunne få den, men jeg hadde ikke lyst til å gi den fra meg, steininteressert barn som jeg var. Kloritt i kvarts er ikke så uvanlig, men krystallformen og utseendet på denne stuffen er visstnok sjelden. Derfor er den ekstra morsom å ha i samlingen, særlig siden det er et eget funn.

 

Halitt


Denne kjøpte jeg billig av Ingo Drescher. Halitt er steinsalt, så det er ikke sjeldent eller spesielt, men denne stuffen er veldig stor og har så flotte farger at jeg har den utstilt i seksjonen i stua. Jeg lagrer den sammen med små poser med silika gel, for den tåler ikke fuktighet... Og ja; jeg har smakt på den. Det er noe rart med det... selv om man VET at det smaker salt, så bare MÅ man stikke tunga bort på den likevel. Jeg har også et par andre halitter i samlingen, den av dem er blå og hvit i et flott mønster. Og en er dyp lilla. Å, skitt au! La oss ta en titt! Her er de:



Agat


Denne geoden kjøpte jeg av Mark Wrigley, en jeg veldig ofte kjøper stein av. Den kalles Laguna-agat og er naturlig rosa med nydelige mønstre. Jeg har den fremme i stua. Stort mer er det ikke å si om den.

 

Gmelinitt


Morsom liten stuff. Jeg liker kombinasjonen av den oransje gmelinitten og den mørkegrå basalten. Denne står også fremme i stua.

 

Beryll


Denne beryllvarianten kalles greenkopf, sikkert på grunn av den grønne hatten på tuppen av de lyse krystallene. Jeg kjøpte den av Roger Lang, en annen person jeg ofte kjøper mineraler av. Han har mye flott til salgs. Denne stuffen er veldig liten, så den kommer ikke til sin rett på hylla, derfor har jeg den ikke fremme, men jeg tar den ofte frem og ser på den. Og den er en av de første jeg viser frem når noen vil se samlingen min.

 

Hematitt med rutil


En nydelig kombinasjon, selv om den er ganske vanlig. Jeg måtte ha en sånn i samlingen, men jeg kjøpte ikke en stor en for denne var til salgs i en av de mange alternativ butikkene i Oslo, som selger mineraler som er priset per gram... og denne hadde de fått for seg at var veldig sjelden, så denne var høyt priset. Og hematitt er tungt, så derfor nøyde jeg meg med en liten en. Jeg har hatt et lite uhell, så den ble delt i to, men den er fortsatt ganske fin.

 

Fantomkvarts


Denne kjøpte jeg også av Ingo Drescher. Det er en av de fineste fantomkvartsene jeg har sett. Jeg er usikker på hvilket mineral kvartsen har vokst utenpå, men det kan se ut som realgar og auripigment når man studerer den nærmere. Det kan jo selvsagt også være hematitt eller noe annet også, det finnes veldig mange røde og gule mineraler, og jeg har ikke lyst til å knuse denne flotte stuffen for å finne det ut, så det får forbli et mysterium.

 

Kvarts med riebeckittinklusjoner


Denne kvartsen er ikke stor, men den er nydelig likevel. Jeg finner den like fascinerende som rutilkvartsene. Riebeckitt er en type naturlig asbest, så dette er rett og slett en kvarts med asbestinklusjoner. Fin grønngrå farge på asbesttrådene. Og best av alt: stuffen er naturlig, akkurat slik jeg liker dem best!

 

Har du en favoritt i din samling? Er det fordi den er spesielt fin eller sjelden, eller er det fordi den har en historie som gjør at den betyr noe spesielt for deg? Fortell meg gjerne om den i kommentarfeltet.

 

Finn dine egne personlige favoritter innen musikk, film og bøker her!

 

 

 

Kvikne Kobberverk - landets eldste kobberverk


Foto: Marius Malum-Soløst

Kvikne kobberverk var det første av mange kobberverk som ble startet opp i Kristian 4's tid mens Norge var i union med Danmark. Det er det eldste store kobberverket i Norge. Det ble tatt ut svovelkis iblandet kobberkis. Driften foregikk i gruveganger med lite fall. Utkjøringen av malmen og lensing av vann foregikk med hest, men etter hvert ble hestene erstattet med skinnegående vogner.
Malmfunnet på Kvikne skal være gjort allerede i 1629 av Gammel Nils, som senere hevdet at han ikke klarte å finne igjen stedet han hadde gjort funnet. Sannsynligvis hadde lokalbefolkningen holdt på med kobberutvinning i flere tiår, men de var ikke interessert i at kongen skulle få greie på dette. De tjente bedre på å utvinne på egenhånd. Pliktarbeid var ikke særlig populært, og flere gårdbrukere byttet bort gårdene sine med gårdbrukere i nabobygdene for å slippe dette.
Et betydelig antall bergverksingeniører og administrativt personell kom fra Tyskland, Danmark og Sverige, noe som førte til en stor befolkningsvekst på Kvikne i første halvdel av 1600-tallet. Gruvearbeiderne var både norske og tyske. Tyskerne brukte stort sett hammer og bergsjern i arbeidet, mens de norske arbeiderne brukte fyrsetting. Det gikk med enorme mengder trevirke til fyrsettingen. Det gikk med 42 favner ved for å få ut 133 tønner malm. Dette førte til gradvis avskoging i gruveområdet.
Driften av kobberverket startet i 1632 på kongens ordre, mer enn ti år før Røros kobberverk. Presten i Tynset, Hans Lauritzen, hadde hatt drift for egen regning der tidligere i «Segen Gottes» (Prestens gruve). «Gabe Gottes» (Guds gave) ble tatt opp i 1632. Den første smeltehytta lå ved Ya, hvor malmen kom ned i bygda. Etter hvert som området ble avskoget ble smeltehyttene flyttet nordover i dalen. Først til Sverja og senere ned til Brevad. Allerede i 1657 var hele området fra Ya til Brevad avskoget, og en ny smeltehytte ble bygget ved Innset i 1640. Kvikne kobberverk ble landets første kobberverk av betydning.

 


Kvikne Kobberverk. Foto: www.kvikne.no


Kobberforekomstene i området var rene og mange, og Kvikne kobberverk til tider gikk med store overskudd. Området består av kis-kvartsganger, malmen som ble tatt ut var svovelkis med kobberkis. «Gabe Gottes» hadde en 4 meter bred åre med lettdrevne kisklumper rundt, den kilte seg til ei renere åre lenger ned, noe som ga tyngre arbeid og mindre produksjon.
Verket var under statlig drift fram til 1654, deretter ble verket overdratt til Henrich Müller som kompensasjon for lån til kongen. Han ble også medeier i Kongsberg sølvgruver og Løkken kobberverk. Øvre og Nedre Setervangsgruve ble tatt opp i 1670.
Hestene som var i bruk i gruva ble gradvis byttet ut med vogner som gikk på skinner, kalt grubehunder. Dette krevde rette gruveganger og bergfester ble fjernet for å få til dette, noe som medførste at hovedgruva «Gabe Gottes» (Guds gave) raste sammen i 1677, og driften ble redusert i omlag 40 år. Kollapsen og hyppig skifte av ledelse og eiere førte til nedgangstider.
I 1682 ble det en midlertidig driftsstans på grunn av at pirater bordet en fraktskute på vei til kontinentet. Verket ble pantsatt, og eieren Müller døde fattig. Etter hans død i 1692 ble verket overtatt av Peter Dreier og Jens Hansen Collin.
I perioden fra 1696 til 1707 ble verket drevet av bønder for egen regning. Økonomien i bygda var så elendig at kviknedølene fikk ettergitt skattegjeld for flere år.
I 1707 ble verket delt opp i 16 deler og driften tatt opp igjen av et aksjeselskap bestående av embetsmenn og trønderske kjøpmenn. Overbergmester Abraham Dreier ledet driften. Omkring 1710 ble driften gjenopptatt for fullt, med blant annet landets første vasshjul til steinheising og lensing av vann. Det ble også etablert en parallell konstort i «Segen Gottes» for å komme inn under «Gabe Gottes». Denne ble kalt «konsta» og var resultat av en utspekulert industrispionasje i Falun. I 1732 ble det laget en sjakt som skulle gå ned under raset i «Gabes Gottes» på et dyp på 130 meter. I 1736 ble det inndrevet en konstort på 330 meter.
Kobberverket var i denne driftsperioden landets tredje største. Dette varte omtrent til 1750. Da begynte malmårene å bli tynnere, samt at ras og oversvømmelser skapte problemer og fortjenesten avtok. Verket ble solgt til kjøpmann Hans Carl Knudtzon i 1793. Han konsentrerte malmdriften om Nåverdalsgruven eller Nyberget som kan sees fra veien et par kilometer nord for smeltehytta i Nåverdalen.
I forbindelse med Stor-Ofsen i 1789 ble de viktigste gruvene fylt med vann, smeltehytta ble tatt av vannmassene og verket var ikke i stand til å gjenoppta driften. Verket hadde kun sporadisk drift frem til det ble endelig nedlagt i 1812. Det har senere vært forsøkt å gjenoppta driften, men ingen varig drift kom i gang.


Gruveåpning. Foto: Karl H. Brox


I 1864 dannet stortingsmann Anders Olsen Sæhli, postinspektør Henrik C. Borchgrevink og bokhandler H. A. Samuelsen på Hamar, Nyberggrubens Participantskab i den hensikt å gjenoppta driften ved Kvikne kobberverk. Nok en gang ble det oppført en smeltehytte. Sjaktovnen fra denne står fortsatt. Produksjonen kom i gang i 1867 og varte til april 1870. Den korte driftsperioden skyldtes trolig at jernbanetraseen ble lagt over Røros i stedet for Kvikne. Den nybygde sjaktovnen var kun i drift i to år, men den markerer slutten på virksomheten som, med noen avbrudd, hadde foregått i 240 år.
En familie kjøpte eiendommen i 1947 og drev campingplass der mellom 1960- og 1980-tallet. Det er noen synlige spor etter dette her fortsatt.


Sjaktovnen fra smeltehytta i Nåverdalen. Foto: Karl H. Brox


I løpet av årene kobbergruvene var i drift ble det tatt ut 6960 garkobber fra ca. ¾ millioner tønner malm. Malmårene var svært rike, det kan illustreres med at det i løpet av Kvikneverkets 20 første produksjonsår ble tatt ut 2000 tonn garkobber. Til sammenlikning ble det i løpet av Røros kobberverks 20 første produksjonsår tatt ut 1750 tonn garkobber. Malmen fra Kvikne inneholdt mye arsenkis, som er svært giftig. Arsenkisen avga en giftig stank som ikke fantes i andre gruver i Norge. Den var spesielt ille i kombinasjon med fyrsetting. Dette ga elendige arbeidsforhold nede i gruvene, noe som førte til at gruvearbeidernes helse var dårlig.
Malmen ble fraktet ned til bygda med hest, om vinteren ble den kjørt på isen langs Ya. Etter hvert som smeltehyttene ble flyttet nordover ble den fraktet med prammer på Orkla. Deretter ble kobberet kjørt ut til Trondheimsfjorden og deretter sendt med skip til Danmark eller Tyskland. I retur kom proviantskip med mat til gruvearbeiderne.


Prestens gruve. Foto: Karl H. Brox


I dag ligger restene etter kobberverket som et stort, synlig sår i terrenget. Det er også et historisk dokument. Mange sjakter og gruvehull er fortsatt synlige, noen bygninger er også bevart selv om de fleste er forsvunnet, blant annet var det ved «Nysjakta» en stall med plass til 200 hester. De best bevarte bygningene er på Gruvehagen. Gruvehagen ble brukt av den daglige ledelsen i gruva, men er i dag i privat eie.
Den høye sjaktovnen ved smeltehytta i Nåverdalen er landets første fredede tekniske kulturminne. Den ble restaurert i 1959 med bidrag fra Orkla Industrier, Norsk Teknisk Museum og Riksantikvaren. Foruten sjaktovnen finnes fundamentene av røstovnen, vannhjulkaret og vannrenna. Man kan også se spor etter selve hyttebygningen, garovnen og malmrøstingsplassen. Smeltehytta ligger på en odde ved riksveg 3 der Nåva renner ut i Orkla, om lag en kilometer fra fylkesgrensa til Hedmark.
Roger Brendhagen skal dykke ned i gruvegangene hvor han håper å finne intakte gruveganger fra 1789, året da Stor-Ofsen satte en brå stopper for driften. Han er engasjert av Kvikne Fjellhotell for å utrede og legge til rette for aktiviteter og turisme rundt de gamle kobbergruvene. De første turistene er allerede guidet i gruveområdet.

 


Misfarget vann er et vanlig syn ved kobberverket. Foto: Karl H. Brox


For å komme inn til kobberverket tar du av ved hotellet på Yset mot Grøtligrenda og følger skilting. Avstanden fra bygda inn til gruvene er vel 8 km. Veien er kun åpen om sommeren.
Det spesielle med denne gruva er at den er så gammel. Folldal og Røros sine gruver er av nyere dato, mens denne på Kvikne er bevart helt fra 1600- tallet.
Sjakter ligger oppe i dagen, svære slagghauger, tydelige rester etter hustufter, noe redskap ligger omkring i landskapet. Kun en brøkdel av gruveområdet er synlig fra veien i det kuperte landskapet. De to første gruvene, «Gabe Gottes» (Guds gave) og «Segen Gottes» (Prestens gruve) gikk etter den største og rikeste malmåren, men det ligger flere sjakter i samme område, blant annet «Banken» og «Nysjakta». Lenger mot nord ligger Øvre og Nedre Setervangsgruve. Nybergsgruven på Innset var også en del av verket, men uttaket der var lite i forhold til gruvene på Kvikne.
Avrenningen fra malmveltene farger bekken som renner gjennom området gul og grønn. Noen farlige sjakter og hull er sikret med gjerder, samt at det er satt opp noen skilt som viser hvor noen av gruvegangene lå, men det er ellers ikke gjort så mye turistmessig ut av dette.
Gruva er merket av på kart, men det er lite skilting og informasjon på området, så det er vanskelig å finne de interessante områdene. Til å være landets eldste kobberverk er det dessverre lite kjent.

 

Kilder:

Statsarkivet i Trondheim

www.kvikne.no

www.adressa.no

www.kulturminnesøk.no

 

Lukter du etter en lang tur i naturen? Kamufler lukten med parfyme!

 

 

 

Kløv og brudd


Halitt. Foto: www.geophysichs.ou.edu

 

Kløv

Kløv (spaltbarhet) er et uttrykk for å beskrive hvordan en krystall kan dele seg med jevne, glatte flater i bestemte retninger når det brekkes.

Når mineraler knuses eller brekkes i to vil bruddflatene enten være rette eller uregelmessige. Hvis de er rette og jevne har mineralet kløv, eller kløvretning. Kløvflatene skinner i sollys.

Atombindingene i en krystall er svakest vinkelrett på kløvretningen i mineralet og kan relativt lett rives i stykker. Kløvflatene er plan i krystallstrukturen og er derfor parallelle med mulige krystallplan.

Noen mineraler er mer spaltbare enn andre. De beste eksemplene på mineraler med velutviklet kløv er glimmer og kloritt, som har et veldig tydelig og fint kløv vinkelrett på krystallen. Bindingene er svært svake i denne retningen. Kløv reflekterer derfor bindingstypene i krystallgitteret.

 


Eksempler på kløv hos ulike mineraler. Illustrasjon: www.academic.brookly.cuny.edu


Noen mineraler kan ha kløv i to retninger, slik som feltspat, eller i tre retninger, som kalsitt. Noen mineraler har ikke kløv i det hele tatt, for eksempel kvarts.

Kvaliteten på kløven vil variere fra mineral til mineral. Kløvkvaliteten deles derfor opp slik (vær oppmerksom på at dette kan variere fra kilde til kilde, noen opererer også med «eksellent» og «uperfekt» blant andre uttrykk, uten at det nødvendigvis er feil.):

Perfekt

God

Dårlig

Utydelig

Ingen

 


Til venstre: halitt - mineral med perfekt kløv. Høyre: Pyroksen - mineral med god kløv.
Foto: fra egen samling

 

Mineraler med perfekt kløv vil ha en rett og jevn kløvflate. God kløv vil ha noen flere ujevnheter, mens dårlig kløv er når ruheten er dominerende.

Kløv brukes ikke vitenskapelig, men de fleste steinbøker og guider bruker det til identifikasjon.

Kløv må ikke forveksles med brudd som beskriver et minerals evne til å dele seg i andre retninger enn kløvretningene.

 

Brudd

Brudd er et uttrykk som beskriver den flaten som oppstår når mineraler brytes i stykker langs flater som ikke er kløvflater. Ikke alle mineraler har kløv, og det må derfor ikke forveksles med brudd. Mineralene skiller seg ofte fra hverandre ved at de kan ha forskjellige bruddflater selv om de ellers ser helt like ut. Derfor blir brudd mye brukt til å identifisere mineraler.

Vi deler gjerne opp de ulike typene brudd i følgende kategorier:

 

Muslig brudd (konkoidalt brudd)


Snøfnuggobsidian, et godt eksempel på muslig brudd. Foto: fra egen samling

Muslig brudd er en kurvet, glatt flate med fordypninger og forhøyninger som kan minne om skjell. Typisk på amorfe eller mikrokrystallinske mineraler som flint eller opal, men også på krystallinske mineraler som kvarts.  Sees også i knust glass, enten det er naturlig som obsidian, eller menneskelaget.

 

Jevnt brudd


Kalkstein har gjerne jevnt brudd (viser ikke bruddflater
på bildet). Foto: fra egen samling

Et brudd uten ujevnheter, glatt og fint.

 

Ujevnt brudd


Magnetitt er et eksempel på mineral med ujevnt brudd (viser
ikke bruddflater på bildet). Foto: fra egen samling

Et ujevnt brudd er som navnet tilsier; ujevnt og ru. Det forekommer ofte i metaller som arsenopyritt, pyritt og magnetitt.

 

Taggete brudd


Sølv, et mineral med taggete brudd (viser ikke bruddflater på
bildet). Foto: fra egen samling

Taggete brudd er skarpe og ujevne. Det forekommer oftest i edelmetaller som kobber og sølv.

 

Splintret/fibrig brudd


Asbest har splintret brudd. Foto: fra egen samling

Et splintret brudd har lange, spisse og flisete splinter. Det forekommer på fibrige mineraler som krysotilasbest, men også på ikke-fibrige mineraler som kyanitt.

 

Jordaktig brudd


Limonitt er et godt eksempel på jordaktig brudd. Foto: fra
egen samling


Jordaktige brudd ser ut som jord. Det forekommer ofte på bløte og løst sammensatte mineraler som limonitt, kaolinitt og aluminitt.

 

Nesten alle mineraler har et karakteristisk brudd. En sjelden gang kan mineraler av samme art gi ulike brudd.

 

Hvordan kan man bruke kløv og brudd til identifisering?


Glimmermineraler har veldig karakteristisk kløv. Foto: www.espacociencias.com

Man trenger ikke nødvendigvis å knekke mineralet for å sjekke dette. Man bør heller starte med å se etter områder hvor de kan ha blitt brukket eller fått slag. Bruddmerker er sjeldent å se på mineraler med god eller perfekt kløv. Mineraler med dårlig kløv vil oftere ha skader og brudd.

Sjekk mineralet for å se om det har noen kløvde eller brukne kanter. Hvis det har kløvflater bør man notere kvaliteten og jevnheten på flaten. Selv om det ikke er noen synlige kløvflater betyr ikke dette at mineralet ikke har kløv. På et slikt eksemplar kan man kun finne ut om kløv ved å brekke av en bit. Dette bør gjøres forsiktig på et sted som ikke er så godt synlig, for å ikke senke verdien på mineralet. Hvis det er et betydelig brudd i mineralet, kan dette tyde på at mineralet har dårlig eller ingen kløv.

 

Les mer:

www.minerals.net/resource/property/Cleavage_Fracture_Parting.aspx#sthash.jsjMfjEu.dpuf

www.folk.uib.no/nglhe/Emodules/mineralgjenkjenning.swf

http://geology.com/minerals/mineral-identification.shtml

https://nn.wikipedia.org/wiki/Kl%C3%B8yv

 

Kilder:

www.geology.com

www.snl.no

www.wikipedia.org

www.minerals.net

«Bergarter og Mineraler» fra Faktum Forlag

«Norsk steinbok - norske mineral og bergartar» av Torgeir T. Garmo

 

 

Musikk, film, klær, bøker og mye annet snadder finner du HER!

 

 

 

Edelsteiner VS halvedelsteiner


Venstre: Halvedelstein, kalsedon. Høyre: Edelstein, rubin. Foto: fra egen samling


Smykkesteiner har siden midten av 1800-tallet blitt plassert i kategoriene «edelsteiner» og «halvedelsteiner». Begrepet «edelstein» var reservert for fire typer smykkestein: diamant, rubin, safir og smaragd. Alle andre smykkesteiner ble sortert under «halvedelstein».

 


Ametyst. Foto: fra egen samling

Blant halvedelsteinene finner vi agat, rav, ametyst, akvamarin, aventurin, kalsedon, krysokoll, krysopras, citrin, granat, hematitt, jade, jaspis, kunzitt, lapis lazuli, malakitt, månestein, obsidian, onyx, peridot, rhodonitt, solstein, tigerøye, tanzanitt, topas, turkis, turmalin og en rekke andre kjente arter og varieteter. Disse er også veldig populære til fremstilling av smykker og pyntegjenstander.

 


Peridot. Foto: fra egen samling

Ved å skille mellom edelsteiner og halvedelsteiner vil mange anta at edelsteinene er mer verdt enn halvedelsteinene. Dette er ofte sant, men begrepene kan også være misvisende fordi en del opal, jade og andre halvedelsteiner kan være mye mer verdt enn de fleste edelsteinene.
En del halvedelsteiner har svært høy verdi. Som eksempel kan vi nevne at biter av jade er blitt solgt for over 1 million dollar og skulpturer av jade kan oppnå priser over 10 millioner dollar. Dette beviser at halvedelsteiner kan være verdt ganske mye.

 


Et stykke ubehandlet, grønn jade. Foto: fra Wikipedia


Per definisjon er en edelstein et mineral eller et annet naturlig materiale som har skjønnheten og robustheten som trengs for kunne bli brukt til smykker eller pyntegjenstander. Derfor er det mange som mener at alle steiner som passer inn i denne definisjonen burde bli kalt edelsteiner.

 


Venstre: Malakitt. Høyre: Lasurstein (lapis lazuli). Foto: fra egen samling

Verdien til alle steiner og mineraler blir vurdert utfra skjønnhet, størrelse, sjeldenhet, slip og popularitet. Flotte eksemplarer kan selges for gode priser.
Malakitt og lapis lazuli er vakre og populære, og sjeldne nok til å oppnå høye priser.
Agat, bergkrystall og jaspis kan være veldig vakre, men får ikke samme oppmerksomhet og prisvurdering fordi de er svært vanlige.

 


Fra venstre: Agat, bergkrystall og leopardskinnsjaspis. Foto: fra egen samling

Begrepene «edelstein» og «halvedelstein» blir stadig sjeldnere brukt. Halvedelstein blir oppfattet som et nedgraderende ord på steiner som er vel så vakre som edelsteinene. Det påvirker også i noen tilfeller prisen.

 


Diamant. Foto: fra egen samling

Verdien på smykkestein blir påvirket av en rekke forhold. Skjønnhet, sjeldenhet og popularitet spiller viktige roller. Før oppdagelsen av enorme diamantforekomster i Sør-Afrika var rubiner, safirer og smaragder mer verdifulle enn diamanter. Men etter oppdagelsen begynte de å promotere diamant som et symbol på kjærlighet og troskap, noe som skulle gis når man inngikk forlovelse eller ekteskap. Denne promoteringen økte etterspørselen etter diamanter enormt. «Diamonds are Forever» kampanjen er senere blitt kalt den mest effektive reklamekampanjen i historien og har fått æren for å øke og bevare prisen på diamanter verden over.
Før du investerer pengene dine i smykkesteiner, husk derfor at mote, trender og etterspørsel kan endre prisen drastisk, og at et suksessfullt reklamestunt eller oppdagelsen av en stor forekomst kan endre den enda mer.

 


Diverse smykkesteiner. Foto: orlajames.com

 

Les mer:

http://www.gemselect.com/other-info/precious-gems.phphttp://rocktumbler.com/tips/semiprecious-precious/http://jewelryinfoplace.com/semi-precious-stones/
http://jewelryinfoplace.com/precious-stones/

 

Kilder:

www.rocktumbler.com
www.gemselect.com
www.snl.no

 

Edelsteiner, halvedelsteiner, smykkesteiner! Finn ditt personlige navnesmykke HER!

 

 

Turmalin - edelsteinenes fargeklatt


Multifarget elbaitt. Foto: fra egen samling.


Turmalin er ikke et mineral, men en gruppe mineraler som er nært beslektet med hverandre. De tre mest kjente er elbaitt, schørl og dravitt. Noen litt mindre kjente er uvitt, liddicoatitt og buergeritt. Det finnes også flere, mer sjeldne medlemmer.
Turmaliner er svært populære blant samlere og er en av de best kjente edelstenene. Det er det mineralet som har flest farger, det forekommer i nær sagt alle farger på fargeskalaen. Enkelte stener kan være multifargede og er svært ettertraktet for sin skjønnhet.
Fargen kan bli forsterket ved varmebehandling. Grønnaktige steiner kan blir gjort dypgrønne, brunrøde steiner kan bli røde, og noen lysrosa steiner kan bli gjort fargeløse ved oppvarming.
Turmaliner har mange interessante optiske egenskaper. Mange grønne og blå steiner har sterk pleokroisme. Når man ser gjennom deres vertikale akse, vil steinens farge se mørkere ut enn dersom man ser gjennom den horisontale aksen. I andre turmaliner kan fargen variere når man ser den fra forskjellige vinkler på grunn av pleokroismen. Noen turmaliner viser også en kattøyeeffekt når de blir slipt.
Turmaliner er både pyroelektriske og piezoelektriske. Hvis man utsetter et eksemplar for trykk eller temperaturendring vil den bli statisk. Når dette skjer vil støvpartikler feste seg på enden av krystallene.



Elbaitt. Foto: fra egen samling


Tørre fakta


Kjemisk formel: Den enkleste kjemiske formelen som dekker de fleste former turmalin (elbaitt, schørl og dravitt) er som følger: (Na,Ca)(Mg,Li,Al,Fe2+)3Al6(BO3)3Si6O18(OH)4
Den utvidede formelen, som også dekker uvitt, liddicoatitt og buergeritt er slik: (Na,Ca)(Mg,Li,Al,Fe2+,Fe3+)3(Al,Mg)6(BO3)3Si6O18(OH,O,F)4
Formelen i turmalingruppen er veldig kompleks. Les mer her: http://www.minerals.net/tourmaline_chemical_formula.aspx

Farge: Turmalin har ekstremt mange fargevariasjoner. Deriblandt svart, brun, grønn, rød, rosa, blå og grå. Mindre vanlig er hvit, fargeløs, gul, oransje og lilla. Krystallene er veldig ofte multifargede, med to eller flere farger i en og samme krystall. Noen eksemplarer er pleokroiske og viser forskjellige farger fra forskjellige vinkler.

Strekfarge: Hvit

Mohs hardhet: 7-7,5

Krystallsystem: Heksagonalt

Krystallform: Vanligvis langstrakte prismatiske krystaller som har tydelige tverrstriper. Forekommer også som korte, butte, prismatiske krystaller. De fleste turmalin krystaller har et avrundet, trekantet tverrsnitt. Aggregattilstandene inkluderer søyler, stråler, klaser, stalaktitter, tette grupper av små, avlange nåler, og kompakte masser.

Transparenthet: Gjennomsiktig til ugjennomskinnelig

Brytningsindeks: 1,616-1,650


Dobbelt brytning: 0,018

Spesifikk gravitet: 2,9-3,3

Glans:
Glassaktig, men svarte og brune eksemplarer kan være matte.


Kløv:
3,2


Brudd:
Muslig til ujevnt


Fasthet:
Sprø


Andre kjennetegn:
sterkt pyroelektrisk, piezoelektrisk, noen typer turmalin lyser gult i kortbølget UV-lys.


Grupper:
Silikater, syklosilikater, ringsilikater, turmalingruppen


Miljø:
Elbaitt, schørl og liddicoatitt finnes nesten utelukkende i granittpegmatitter, mens dravitt og uvitt finnes i metamorfe miljøer som for eksempel marmor. Buergeritt finnes i vulkanske rhyolittforekomster.


Steintype:
Vulkansk, metamorf



Elbaitt i en matriks av cleavelanditt. Foto: fra egen samling


Variasjoner


Her følger en liste over noen av medlemmene i turmalingruppen og noen elbaittvarianter.


Adachiitt: Et brunlilla til blålilla medlem av turmalingruppen som ble IMA-godkjent først i 2013. Les mer: http://www.mindat.org/min-43780.html


Akroitt: En fargeløs variant av turmalin. Les mer: http://www.mindat.org/min-454.html


Blåhetteturmalin: en varietet av elbaitt der tuppen har en mørk blåfarge, mens resten av krystallen er rød eller rosa. Den er svært ettertraktet blant samlere. Les mer: http://www.mindat.org/article.php/244/TGMS+2008+-+The+Candelabra+-+Blue+Cap+Tourmaline

Buergeritt: Et sjeldent, mørkebrunt medlem av turmalingruppen som finnes nesten uten unntak ved Mexquitic, San Luis Potosi, Mexico. Les mer: http://www.mindat.org/min-818.html


Darellhenryitt: Les mer: http://www.mindat.org/min-43340.html


Dravitt: En magnesiumrik, brun turmalin. Den er ganske vanlig og kan lyse gult i kortbølget UV-lys. Les mer: http://www.mindat.org/min-1318.html


Elbaitt: Det mest velkjente medlemmet i turmalingruppen. Elbaitt er den mest gjennomsiktige og fargerike turmalinen. Navnet elbaitt blir veldig ofte brukt om den grønne turmalinen. Les mer: http://www.mindat.org/min-1364.html


Feruvitt: Les mer: http://www.mindat.org/min-1540.html


Fluorelbaitt: En variant av elbaitt der deler av hydroksylinnholdet er erstattet av fluor. Les mer: http://www.mindat.org/min-39706.html


Foititt: En mørk indigo farget varietet med lilla skjær, kan også være blåsvart. Les mer: http://www.mindat.org/min-1579.html


Indicolitt: En blå varietet av elbaitt. Les mer: http://www.mindat.org/min-2027.html


Kromturmalin: turmalin med dypgrønn farge forårsaket av kromholdige urenheter. Les mer: http://www.mindat.org/min-9904.html


Liddicoatitt: Et uvanlig medlem av turmalingruppen som hovedsakelig finnes på Madagaskar. Det er kalsiumanalogen av elbaitt, hvor kalsium erstatter sodium i den kjemiske formelen. Les mer: http://www.mindat.org/min-2395.html


Luinaitt-OH: En uvanlig variant av turmalin, dimorft med schørl. i Norge kjent fra Tvedalen i Larvik. Les mer: http://www.mindat.org/min-39672.html


Maruyamaitt: Det første IMA-godkjente Kalium-medlemmet av turmalingruppen. Les mer: http://www.mindat.org/min-46075.html


Negerhodeturmalin: svakt farget, transparent elbaitt med svart tupp. Særlig kjent fra Elba i Italia. Les mer: http://www.mindat.org/min-42031.html


Olenitt: Les mer: http://www.mindat.org/min-2972.html


Paraibaturmalin: en sjelden og svært ettertraktet neonblå variant av turmalin som finnes i Paraiba i Brasil. Den interessante fargen skyldes inklusjoner av kobber. Siden den er såpass uvanlig oppnår den astronomiske priser på mineralmarkedet. Les mer: http://www.mindat.org/min-29238.html


Povondraitt: Les mer: http://www.mindat.org/min-3274.html


Rossmanitt: Les mer: http://www.mindat.org/min-7275.html


Rubellitt: Rosa til rød varietet av elbaitt. Les mer: http://www.mindat.org/min-3472.html


Schørl: En svart, jernrik turmalin. I motsetning til andre turmalinvarianter er schørl aldri gjennomsiktig eller gjennomskinnelig. Dette er den vanligste formen for turmalin. Navnet blir ofte feilaktig brukt på andre svært mørke turmaliner. Les mer: http://www.mindat.org/min-3578.html


Siberitt: rød, rosa, lilla varietet av elbaitt. Les mer: http://www.mindat.org/min-11329.html


Trapicheturmalin: Les mer: http://www.mindat.org/min-43437.html


Tsilaisitt: En grønngul, manganrik variant av turmalin. Les mer: http://www.mindat.org/min-8016.html


Uvitt: Uvanlig medlem av turmalingruppen som vanligvis finnes i metamorfe miljøer som for eksempel marmor. Les mer: http://www.mindat.org/min-4126.html


Vannmelonturmalin: En varietet av elbaitt som er grønn på utsiden og rød på innsiden. Les mer: http://www.mindat.org/min-10889.html


Verdelitt: En grønn varietet av elbaitt. Les mer: http://www.mindat.org/min-4169.html


Det finnes også mange andre varianter og navn innad i gruppen, de som står på listen utgjør bare en liten del av gruppen.



Verdelitt. Foto: fra egen samling


Bruk


Turmaliner er populære edelsteiner. Populæriteten har økt siden 1990-tallet, noe som gjenspeiler seg i de astronomiske prisene de flotteste eksemplarene oppnår. De blir kuttet og slipt i alle mulig former og fasonger. Alle farger, særlig multifarget, blir brukt i smykkefremstilling.
Turmaliner kan danne flotte, langstrakte krystaller som er svært ettertraktede blant samlere. Det er et av de mest verdsatte mineraler, og er blant de vakreste i hele mineralverdenen. I stedet for å bli slepet, blir mange turmalinkrystaller bevart for sin skjønnhet. Tykke krystaller blir av og til kuttet opp i skiver og solgt som turmalinskiver.
De piezoelektriske egenskapene gjør turmalin til en viktig komponent i høytrykksmåleinstumenter.
Turmalin finnes over hele verden, men noen varieteter finnes kun på bestemte steder. Videre finnes turmalin ofte i sammenheng med kvarts, mikroklin, albitt, lepidolitt, beryll, spodumen, cookeitt og kalsitt.

Noen mineraler kan ofte tas for å være turmalin fordi de ligner veldig av utseende, her er noen eksempler og hva som skiller dem fra turmalin:
Beryll: tverrstripene er mindre fremtredende og horisontale, vanligvis mer heksagonalt i krystallformen
Apatitt: har ikke tverrstriper og er mykere (5).
Epidot: er mykere og krystalliserer annerledes.

 

Noen turmaliner fra min samling

 


Dravitt. Foto: fra egen samling 


Dravitt. Foto: fra egen samling


Luinaitt OH. Foto: fra egen samling

 
Indicolitt. Foto: fra egen samling


Uvitt. Foto: fra egen samling


Rubelitt. Foto: fra egen samling


Vannmelonturmalin. Foto: fra egen samling


Verdelitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt og cleavelanditt. Foto: fra egen samling


Elbaitt og albitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt i kvarts. Foto: fra egen samling


Schørl og kvarts. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto:fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Elbaitt. Foto: fra egen samling


Liddicoatitt. Foto: fra egen samling


Liddicoatitt. Foto: fra egen samling



Les mer om turmalin her:

http://www.mindat.org/min-4003.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Tourmaline

http://www.gemstone.org/index.php?option=com_content&view=article&id=110:sapphire&catid=1:gem-by-gem&Itemid=14

http://www.minerals.net/mineral/tourmaline.aspx#sthash.rg9iLkcd.dpuf

 

Kilder:

www.mindat.org

www.minerals.net

 

Bli en fargeklatt du også, med sminke fra Oriflame! Klikk HER!

 

 

Glans

Glansen beskriver hvordan et mineral reflekterer lys, og hvor skinnende eller matt et mineral er. Glans avhenger av overflatetypen, ikke av fargen. Oftest bruker man bare å skille mellom metallisk og ikke-metallisk glans, selv om det finnes flere «typer».
Kun opake mineraler kan ha metallisk glans, men en del mineraler kan ha varianter med ulik type glas. Et godt eksempel er hematitt som kan opptre som metallisk svart eller som rødt pulver.
Disse er begrepene som vanligvis brukes til å beskrive glans:
- Metallisk
- Submetallisk
- Glass
- Adamantin/diamant
- Harpiks/kvae
- Silke
- Perlemor
- Fettaktig
- Voksaktig
- Matt/Jordaktig

 

Metallisk

Mineraler med metallisk glans er opake og glinsende, som metall. De fleste metalliske grunnstoffer, sulfider og en del oksider tilhører denne kategorien. Eksempel: hematitt, pyritt og sfaleritt.


Pyritt. Foto: fra egen samling.

 

Submetallisk

Ser ut som et metall som er blitt utsatt for slitasje. Beskriver et mineral som er opakt eller nesten opakt og noe glinsende. Tynne fliser eller biter av submetalliske mineraler er gjennomskinnelige.


Sfaleritt. Foto: fra egen samling

 

Glassglans

Grovt regnet tilhører nesten 70% av alle mineraler denne kategorien. Disse mineralene har glans og lysrefleksjon som glass. De fleste silikater, karbonater, fosfater, sulfater, halider og hydroksider har glassaktig glans. Eksempel: kvarts.


Kvarts (variant Fadenkvarts). Foto: fra egen samling

 

Adamantin/diamantglans

Gjennomsiktige til gjennomskinnelige mineraler med høy refraktiv indeks har adamantinglans, noe som betyr at de viser ekstraordinær brillianse og glans.


Diamant. Foto: fra egen samling

 

Harpiks/kvaeglans

Beskriver glansen til mange gule, mørkoransje, eller brune mineraler med moderat refraktiv indeks. Kan minne om honning, men har ikke nødvendigvis samme farge. Eksempel: Opal, rav (ikke egentlig et mineral), svovel, wulfenitt og anglesitt.


Opal (variant Ildopal). Foto: fra egen samling

 

Silkeaktig

Silkeaktig glans sees oftest hos mineraler med fin, fibrig struktur. Mineraler med silkeaktig glans har optiske egenskaper som minner om silketøy. Eksempel: Krysotilasbest, tigerøye, silkespat (gips/selenitt), aragonitt og actinolitt.


Krysotil. Foto: fra egen samling.

 

Perlemorglans

Beskriver en glans lik den som er på innsiden av et blåskjell eller en skjorteknapp. Mange glimmermineraler har perlemorsglans. Noen mineraler med perlemorglans har også en iridescent glød. Eksempel: opal, stilbitt, månestein, noen barytt og glimmermineraler.


Opal (variant Boulderopal). Foto: fra egen samling

 

Fettaktig/oljeaktig

Mineraler som ser ut som de har et lag olje eller fett utenpå har fettaktig glans. Kalsitt kan i noen tilfeller ha fettaktig glans. Ikke alle steinhåndbøker skiller mellom fett/oljeaktig glans og voksaktig glans fordi de er veldig like. Eksempel: Opal og cordieritt.


Cordieritt. Foto: fra egen samling

 

Voksaktig

Voksaktig glans er akkurat det navnet tilsier, det ser ut som mineraler har fått et lag voks. Eksempel: jade, kalsedon, karneol, opal og turkis.


Karneol. Foto: fra egen samling

 

Matt/Jordaktig

Referere til mineraler med dårlig lysrefleksjon, omtrent som uglasert porselen. De fleste mineraler med jordaktig glans har grov og porøs overflate. Eksempel: limonittoker, malakitt (ikke alltid), kaolinitt, pyrolusitt og bauxitt.


Pyrolusitt. Foto: fra egen samling

 

Hvordan finner man ut hvilken glans mineralet har?

Sørg for gode lysforhold og et underlag som er rent, uglasert, ulakkert og ikke har forstyrrende ujevnheter eller farger og mønstre. Deretter er det opp til ditt øye å observere og bestemme glansen.
Alle mineraler har en karakteristisk glans, men hos noen mineraler kan glansen variere mellom forskjellige eksemplarer. Det er ingen vitenskapelig måte å bestemme glansen på, det er oftest opp til øyet som ser. Derfor er glans kun brukbart til identifisering av mineraler dersom eksemplaret har en unik glans, som voksaktig, fettaktig, perlemor etc. Mineraler med glassglans og metallglans er så vanlige at de knapt kan skilles fra hverandre på denne måten. Glans er derfor oftest bare nevnt som en av mineralegenskapene, men som oftest ikke brukt til identifisering.

 

Les mer her:
https://no.wikipedia.org/wiki/Glans_%28mineralogi%29

http://www.minerals.net/resource/property/luster.aspx#sthash.NqhZx3Uz.dpuf

http://www.kidsloverocks.com/html/mineral_luster.html

http://www.minsocam.org/msa/collectors_corner/id/mineral_id_keyi3.htm

 

Kilder:
www.minerals.net

www.minsocam.org

www.snl.no

www.mindat.org

 

Det hjelper også med nye briller når man skal se glansen! Finn din nye brille her!

 

Fossiler - spor etter fortiden

Tyrannosaurus rex var en kjøttetende dinosaur som vandret rundt på jorda i siste del av
krittperioden, for 68?65 millioner år siden. Foto: fra wikipedia.


Fossiler er minner om en svunnen tid, de forteller om hva som har levd på jorden før oss. De er rester eller spor av planter eller dyr fra fortiden som på ulike måter er blitt bevart i jord- eller bergartslag.
Ordet fossil er avledet fra det latinske ordet «fossus» som betyr oppgravd.

 

Trilobitter er en utdødd gruppe marine leddyr som levde i palaeozoicum (for 540?250
millioner år siden). I Norge er det funnet over 300 arter. Foto: fra egen samling.


Fossilene kan være bevart på flere måter. Det vanligste er forsteininger av organismer eller rester av dem. Mange forsteininger er negativavtrykk etter organismer som har råtnet, men som er blitt bevart som et hulrom i sedimentet de lå nedgravd i. Disse hulrommene kan senere ha blitt fylt opp med et annet materiale som former seg etter organismens form.
Andre fossile organismer kan være bevart i sin helhet for eksempel i rav, myr eller permafrost.
Hvorvidt de kan kalles fossiler eller ikke kommer an på den geologiske alderen, ikke tilstanden eller hvorvidt de tilhører en nålevende eller utdødd art.
Det betyr at dyre- eller planterester som i nåtid er blitt forsteinet, ikke dermed er blitt fossiler.

 

Mammuttann. Mammuter (Mammuthus) var en gruppe elefanter som med et
unntak døde ut ved slutten av siste istid. Foto: fra egen samling


Kadavre av pattedyr (fks. mammut) som i sin helhet er bevart i permafrost, eller skjell fra marine, virvelløse dyr bevart i kvartære avsetninger, er virkelige fossiler. Likeså med rester av arter som har levd i tidligere perioder, men som også finnes i dag, mens rester av organismer som ble utdødd i nyere tid ikke er fossiler (fks. geirfugl eller pungulv).

 

Geirfugl: Det siste paret som ruget på et egg ble drept på Eldey den 3. juli 1844, da
islendingene Jon Brandsson og Sigurdur Islefsson vred om nakken på begge foreldrene,
og Ketil Ketilsson ved et uhell trampet i stykker egget. Den siste sikre observasjonen
av levende geirfugl skjedde på Newfoundlandsbankene i 1852. Foto: fra wikipedia.

 

Pungulv: Den siste pungulven døde trolig i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania
den 7. september i 1936, selv om det har angivelig vært flere observasjoner etter
dette tidspunktet. Det finnes imidlertid ingen håndfaste bevis for at pungulver har
eksistert etter denne datoen. Foto: fra wikipedia.


De fleste kjente arter på jorden er fossile. Det er antatt at de nålevende artene kun utgjør litt under 1% av alle arter som noensinne har levd. Det forteller oss at det finnes flere milliarder arter som nå er utdødd. Ganske utrolig å tenke på, ikke sant?
Man har imidlertid kun funnet fossiler etter en brøkdel av dem. Vi kjenner til om lag 750 000 arter, og stadig nye blir funnet. Grunnen til at vi ikke kjenner til så mange er at sannsynligheten for at en organisme blir fossilisert, altså bli bevart i form av et fossil, er ekstremt liten.
For at de skal bli fossilisert må de unngå forråtnelse og det må være gunstige geologiske betingelser i flere millioner år etterpå, og deretter må de bli funnet. For at en organisme skal bli fossilisert må de bli dekket til av støv, slam, sand eller lignende snart etter døden, slik at forråtnelse og ødeleggelser unngås. Et oksygenfritt miljø er gunstig. Disse betingelsene oppnås lettest i vann, derfor er de fleste kjente fossiler rester av organismer som har levd i vann.
I noen grupper kjenner man til flere fossile arter enn nålevende arter, slik som rankeføttinger, kvastfinnefisker og sneller. Andre grupper er kun skjent fra fossiler, slik som trilobitter, dinosaurer og frøbregner.

 

Dastible Crandalli, en fossil beinfisk fra Kritt. Foto: fra egen samling.


Vanligvis er det bare de harde delene av organismene som blir bevart fossilt, det vil si skjell, panser, skjelett, plantestilker, grener, frukt og frø med harde skall. Bløte deler som bindevev, muskler, innvoller, blad, blomster og frukt råtner oftest opp uten å etterlate seg spor. Pollen og sporer fra planter bevares likevel. Det skyldes en svært motstandsdyktig hinne, også kalt eksine. Maneter og andre organismer som er bygd opp av bløtvev forsvinner fullstendig, men kan av og til etterlate seg avtrykk i finkornede bergarter.
Substansen i knokler, skall og andre harde deler endrer seg på ulike vis med tiden. De kan bli porøse, og da vil de små hulrommene etter hvert bli fylt igjen med slam eller oppløste mineraler. De opprinnelige stoffene kan bli omkrystallisert eller oppløst, og nye mineraler kan bli felt ut i hulrommene. Dette kalles mineraliserte fossiler eller mineraliserte forsteininger.

 

Mineralet vivianitt har fylt opp hulrommet i det fossile skjellet. Foto: fra egen samling.


Noen ganger kan hele fossilet bli borte, slik at det blir et hulrom der det en gang var. Hulrommet kan, som tidligere nevnt, bli fylt opp med nye stoffer som mineraler, bergarter etc. Da dannes en naturlig avstøpning, helt lik det opprinnelige fossilet, men uten fossilets opprinnelige stoffer. Hulrom i sneglehus, skjell, virveldyrkranier og ligenende som blir fylt av steinmateriale kaller vi steinkjerner.
Planter vil oftest hope seg opp under oksygenfattige forhold i myrer og sumper og etterhvert omdannes til torv. Torven vil kunne bli til brunkull dersom man dekker den til. Tildekning over lengre tid vil gi steinkull.
I noen sjeldne tilfeller kan restene være svært godt bevart. I forkislede planter har man kunnet observere cellekjernene. Hos noen fossile virveldyr har det til og med vært mulig å studere utformingen av hjernen og hjernenervene. Studier av benvevets mikroskopiske bygning kan også gjøres når et fossil er særdeles godt bevart.


SPORFOSSILER


Sporfossil. Foto: fra no.swewe.net


I sedimentære bergarter kan man finne spor etter dyrenes aktiviteter. Ofte er det vrient å bestemme hvilke typer organismer som lagde sporene. Det som er sikkert er at ormer, trilobitter, snegler, muslinger, insekter, sjøskorpioner og andre virvelløse dyr har etterlatt seg mange spor både på overflaten og nede i sedimentene.
Det er også funnet fotavtrykk etter forskjellige landdyr, spesielt dinosaurer. Sporfossiler kan gi forskerne viktig informasjon om hvordan disse forhistoriske dyrene levde.


FOSSILER I NORGE


Fiskeøglen fra Andøya, en Ophthalmosaurus. Foto: nhm.uio.no


Det norske fastlandet består i hovedsak av grunnfjell uten fossiler.
I Norge finnes fossiler stort sett i lag fra kambrosilur i Oslofeltet, ved Bergen, i Trøndelag og i Vest-Finnmark. Fossiler fra devon er funnet på Vestlandet, nær Røros og i ytre Trøndelag. Fossiler fra perm er kjent fra Oslofeltet, og fra jura-kritt på Andøya (funn av fiskeøgle i 1952 og 1971).
Fossiler fra siste del av kvartærperioden er kjent fra hele landet. På havbunnen rundt Norge finnes det store mengder av fossiler fra forskjellige perioder. På Svalbard finnes også fossiler fra nesten alle geologiske perioder. Der er det fra 1961 og flere ganger senere blitt funnet fotavtrykk etter store planteetende landøgler som antas å være Iguanodon, samt fotavtrykk etter en rovøgle fra kritt.
I Gudbrandsdalen er det gjort 20 funn av tenner og skjelettrester etter ullhåret mammut.

 

NOEN FOSSILER FRA EGEN SAMLING


Astrotheca Miltoni


Fossil bregne. Asterotheca er en bregneslekt fra Perm (298,9 ? 252,2 millioner år siden). Det er vaskulariserte frøløse planter som formerer seg ved hjelp av sporer. De levde i fuktig og myrlendt terreng.


Baculitt

 

Baculitter ("spaserstokk stein") er en utdødd blekksprutart med et nesten rett skall, som inngår i heteromorfe ammonitter. Arten, som levde over hele verden gjennom det meste av sen Kritt, ble navngitt av Lamarck i 1799.
Baculittfossiler er svært skjøre og er nesten alltid brukket. De finnes oftest brutt i to eller flere stykker, vanligvis langs suturlinjen. Single kamre funnet på denne måten blir noen ganger referert til som "steinbøfler" (på grunn formen).
Baculitter og andre rette ammonittblekkspruter fra Kritt forveksles ofte med lignende orthoceride Nautiloideablekkspruter. Begge er lange og rørformet, og begge er vanlige varer for salg i steinbutikker (ofte under hverandres navn). Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467155236692200.1073741826.399295763478148/746773498730371/?type=3&theater


Batonian Ailsacrinous Abbreviatus

 

Fossile sjøliljer fra Bathonium; den tredje alderen i mellom-juratiden. Sjøliljene tilhører pigghudene og er i slekt med sjøstjerner, sjøpølser og kråkeboller. Fossiler av sjøliljer er svært vanlige i sedimentære bergarter fra ordovicium og silur. Sjøliljene var lenge antatt å være en utdødd dyregruppe inntil G.O. Sars fant det første levende eksemplarer i 1864. Det ble funnet på 300 favners dyp ved Lofoten og fikk derfor navnet Rhizocrinus lofotensis.


Belemnitt



Belemnitter er en utdødd gruppe av blekkspruter som var nært beslektet med de nåværende 8- og 10-armete blekksprutene. Belemnittene er kjent fra karbon til kritt, og var særlig tallrike i jura og kritt. Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467155236692200.1073741826.399295763478148/752468038160917/?type=3&theater


Brachiopode


 

Et fossilt skjell/musling, ca 400 mill år gammelt.


Dastilbe Crandalli



Dastilbe er en utdødd forhistorisk beinfisk som levde tidlig i Kritt-tiden. De kunne bli 25-60 millimeter lange, med en maksimum lengde på 150 millimeter. De største individene av denne arten spiste mindre fisker og var antakelig også kannibaler. Det antas at de var anadrome fisker, det vil si at den levde i saltvann, men forplantet seg i ferskvann.


Haitann



Fossil tann fra sandtigerhai (odontaspis sp.) fra tærtiær (45 mill. år).


Hardouinia Mortonia



Fossil kråkebolle fra sen Kritt, ganske utbredt i Carolina. Et sjøpiggsvin (en klasse av pigghuder) med bolleformet kalkskall tett besatt med pigger, også kalt regulære sjøpiggsvin. Kråkeboller betraktes som en egen orden innen sjøpiggsvin.


Kjedekorall



En utdødd koralldyrslekt i underklassen tabulate koraller. Forekom i paleozoikum fra mellom-ordovicium til tidlig devon; men størst utbredelse i silur. Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467175210023536.1073741833.399295763478148/623070377767351/?type=3&theater


Kopal



Overgangsformer mellom harpiks og rav kalles «kopal», som er et mer porøst materiale enn rav. Er ikke alltid fossil, noe kan være dannet i nyere tid. Blir ofte brukt til å forfalske rav. Les mer: https://snl.no/kopal


Koprolitt




Fossilt ekskrement. Koprolitter er kjent fra mange forskjellige formasjoner. De kan delvis opptre i store mengder og da de vesentlig består av kalsiumfosfat, har det vært drevet gruvedrift på slike lag. Koprolitter er funnet i permlagene i Asker og i triasavsetningene på Svalbard.


Mammuttann



Mammut, utdødd slekt i elefantfamilien, nærmest i slekt med den nålevende indiske elefant. Blant de mange artene av mammuter fra kvartær, er M. primigenius, den egentlige, ullhårede mammuten, best kjent. Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467177153356675.1073741835.399295763478148/791458547595199/?type=3&theater


Mosasaurustann



Mosasaurene var store slangelignende krypdyr som levde i havet i sen kritt. Les mer: https://no.wikipedia.org/wiki/Mosasaurer


Orthoceras



En utdødd blekksprutslekt i familien Orthoceratidae (ordovicium-trias), underklassen Nautiloidea, beslektet med de nålevende nautiloideer. De hadde som regel rette skall, med en smal, sentralliggende sifo. I Norge alminnelig i ordovicium.


Rankeføttinger



Rankeføttinger (Cirripedia) er en gruppe krepsdyr som omfatter blant annet andeskjellfamilien og rur. De lever i hav, og finnes oftest på grunt vann og i tidevannssonen.


Rav




Rav er hard og sprø fossil harpiks, oftest gul- til brunfarget og helt eller delvis gjennomskinnelig. Harpiksen stammer fra nåletrær, særlig av arten Pinus succinifera, som vokste bl.a. i det baltiske området i tertiær, for omkring 20?40 mill. år siden. Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467179926689731.1073741839.399295763478148/623109437763445/?type=3&theater


Spinosaurustann



En utdødd krypdyrslekt i ordenen Saurischia. Disse tobente rovdinosaurene levde i Nord-Afrika i slutten av krittperioden for ca. 100?95 millioner år siden. De er per 2014 de største kjente rovdinosaurene med en lengde beregnet til 16?18 meter og et hode som var 1,75 meter langt. De største individene kunne veie 7?9 tonn. Den lange krokodilleaktige snuten og de spisse tennene tyder på at de var fiskeetere. En del anatomiske trekk kan tyde på at dyret i motsetning til de fleste dinosaurer kunne oppholde seg i vann. Lange ryggtagger var antakelig støtte for et ryggseil. Les mer: https://no.wikipedia.org/wiki/Spinosaurus


Stromatolitt



En mikrolaminert sedimentær struktur i kalkholdige grunnvannsavsetninger. Dannes ved at kolonier av blågrønnalger fanger opp fine partikler i vannet samtidig som de feller ut kalsiumkarbonat (kalk). Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467180820022975.1073741840.399295763478148/710793588995029/?type=3&theater


Thecosmilia Trichotoma



En utdødd slekt av steinkoraller som levde fra Jura til Kritt.
Det var en kolonidannende organisme med forskjellige grener og dype, skålformede calices. Arten levde på revene i varmt, grunt vann.
Skjelettene av steinkoraller er meget motstandsdyktige og spiller ofte en bergartsdannende rolle.


Trilobitt




En utdødd leddyrklasse som levde i havet i Jordens oldtid (paleozoikum) allerede fra tidlig kambrium. Mange tusen forskjellige arter er kjent. Det var flest arter i senkambrisk tid, deretter stadig færre, til trilobittene døde ut i slutten permtiden (ingen er funnet i yngre lag). Les mer: https://www.facebook.com/399295763478148/photos/a.467181180022939.1073741841.399295763478148/623131071094615/?type=3&theater

 

Les mer:
https://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/fossiler/
http://www.evolution.dk/evolution/geologi-og-evolution/hvordan-dannes-et-fossil/

Kilder:
www.nhm.uio.no
www.evolution.dk
www.snl.no
www.wikipedia.org

 

Unngå å se ut som et fossil. Finn siste mote i klær her! (Adlink)

Særvekt

Illustrasjon fra www.folk.uib.no


Særvekt er en måling som fastslår tettheten i et mineral. To mineraler kan ha samme størrelse, men vekten kan likevel være forskjellig. Vi har flere uttrykk for særvekt, så ikke bli forvirret om du ikke har hørt uttrykket før, du har kanskje isteden hørt om: egenvekt, spesifikk vekt, tetthet, densitet eller det engelske ordet «specific gravity».
Særvekten er forholdstallet mellom mineralets vekt og vekten til et identisk volum med vann ved 4 °C. Vann har en særvekt på 1,0. Dersom et mineral har en særvekt på 2,7 betyr det at det er 2,7 ganger tyngre enn vann. Mineraler med særvekt under 2 er lette, mellom 2 og 4,5 er gjennomsnittlig, mens over 4,5 er tungt. De fleste mineraler med metallisk glans er tunge.

 


Magnetitt er et typisk tungt mineral. Foto: fra egen samling.


Særvekten er et karakteristisk trekk ved mineraler og kan brukes til identifikasjon. Mineralers (og bergarters) vekt avhenger av hvilke grunnstoffer som finnes i mineralet, hvor tunge atomene er og hvor tett molekylene er pakket sammen i krystallgitteret i mineralet. Særvekten kan også variere ved urenheter og inklusjoner av andre mineraler.

 


Kvarts og feltspat, to lette mineraler. Foto: fra egen samling.

Kvarts for eksempel, er ganske lett og har lav særvekt, mens pyritt, hematitt og andre jernrike mineraler er mye tyngre. For mineraler som kvarts og feltspat er særvekten rundt 2,6, men er så mye som 5 for pyritt og hele 6,5 for cerussitt.

 


Pyritt og cerussitt, to tunge mineraler. Foto: fra egen samling.


Vekten kan også variere mellom mineraler som består av samme grunnstoff og har samme formel, for eksempel hos grafitt (C) som har en særvekt på 2,2 og diamant (C) som har en særvekt på 3,5. Dette er fordi atomene i sistnevnte er tettere pakket.

 


Grafitt og diamant, to mineraler med samme formel, men med forskjellig særvekt. Foto: fra egen samling.


Særvekta kan variere sterkt siden ulike grunnstoff kan erstatte hverandre i mange mineraler. Som et eksempel kan vi nevne olivin, som er en blanding av forsteritt (et magnesiumsilikat) og fayalitt (et jernsilikat). Til sammen vil magnesiumsilikat og jernsilikat utgjøre 100% i hvert korn og krystall av olivin. Mer av det ene betyr mindre av det andre. Forsteritt har særvekt på 3,3, fayalitt på 4,2. Særvekten til olivin vil derfor variere med blandingsforholdet. Dette gjelder også flere andre mineraler.


Hvordan tester man?



Testutstyr for testing av særvekt. Foto: www.chemistryland.com


Særvekten kan finnes ved å veie, og senke mineralet ned i vann og observere hvor mye vann som fortrenges (dvs. hvor mye vannstanden stiger) og dermed volumet mineralet opptar.
Fyll en beholder med vann og noter vannstanden. Putt mineralet ned i beholderen. Vannet vil stige. Noter ned forskjellen i vannstanden. Ta ut mineralet og hell ut vannet. Fyll like mye vann i beholderen som ble fortrengt da du puttet oppi mineralet og vei det. Vekten av dette vannet vil ha samme volum som mineralet, men forskjellig masse.
Divider vekten av mineralet med vekten av vannet det fortrengte. Dette vil gi mineralets særvekt.
Denne testen kan ikke utføres på mineraler med moderstein, kun på løse krystaller eller masser, av helt åpenbare grunner.

 


Veiing av mineral. Foto: www.chemistriland.com

 

Les mer her:
http://www.minerals.net/resource/property/SpecificGravity.aspx#sthash.xeuieeuW.dpuf

Kilder:
www.snl.no
www.minerals.net
www.folk.uib.no
Norsk Steinbok av Torgeir Garmo

 

De selger kanskje ikke vekter, men de selger annet interiør: Sjekk ut DENNE siden for skandinavisk design!

 

Sommerferie!

Grunnet sommerferie kommer det ikke flere nye innlegg før august.

Ønsker dere alle en riktig god, steingal sommer! :-) Håper dere finner masse spennende mineraler i ferien, det er mange flotte funnsteder i vårt langstrakte land. Ikke minst finnes det mange fine geologiske attraksjoner!

Hva dere velger å gjøre med ferien er opp til dere, det viktigste av alt er at dere koser dere. Selv skal jeg tilbringe kvalitetstid med familien, pusle litt med steinsamlingen min og skrive noen blogginnlegg som skal legges ut til høsten. Vi sees igjen i august!

God sommer!

 

Et utvalg mineraler fra Claragruven. Foto: fra egen samling.
 

 

FERIETID!!!! Lek med fjernstyrte leker og mye annet fra Hobbex! (Adlink)

 

Gjennomsiktighet


Foto: wikipedia.org


Gjennomsiktighet, eller transparens, betyr at man kan se tydelig gjennom et legeme. Det er en optisk egenskap der et materiale er gjennomsiktig eller gjennomskinnelig for lys.
Alle homogene stoffer, selv metaller, er gjennomsiktige i meget tynne lag, og selv de mest gjennomsiktige stoffer blir ugjennomsiktige i tykke lag.

 


Kvarts variant Herkimerdiamant er kjent for sin gjennomsiktighet. Foto: fra egen samling.


Stor transparens er alltid forbundet med dårlig elektrisk ledningsevne. Et legeme som slipper lys gjennom, uten at man kan se tydelig gjennom det kalles gjennomskinnelig. Eksempler på gjennomskinnelige materialer er papir, porselen og marmor.


Fluoritt. Gjennomskinnelig, men ikke helt gjennomsiktig. Foto: fra egen samling.


Opake mineraler slipper ikke gjennom noe lys. De fleste mineraler med metallisk glans er opake.

 


Sfaleritt. Opakt mineral. Foto: fra egen samling.


Et mineral kan vise mer enn én grad av gjennomsiktighet. Inneslutninger, urenheter og feil kan svekke gjennomsiktigheten i et mineral.
En rekke mineraler kan også virke opake, men kan la små mengder lys slippe gjennom når man holder den mot en lyskilde i bestemte vinkler.


Hvordan bruke transparens til å identifisere mineraler?


Selenitt. Foto: skywalker.cochise.du


Vanligvis brukes ikke gjennomsiktighet som identifikasjonsmerke, men det kan imidlertid være til hjelp når man prøver å identifisere et mineral ved at det eliminerer en del mulige mineraler. Noen mineraler som er transparente kan bli delvis eller helt ugjennomsiktige på grunn av urenheter og inklusjoner. I slike tilfeller kan man bruke lys og sjekke om noe lys skinner gjennom.


Hvordan tester man gjennomsiktigheten?


Til venstre: gjennomlysing av mineral. Foto: chinagemslab.com Til høyre: ulexitt. Foto: fra egen samling

Gjennomsiktighet er synlig for øyet. Når man skiller mellom gjennomskinnelige og opake mineraler, bruker man en sterk lyskilde for å se om mineralet slipper gjennom noe lys i det hele tatt. Dermed kan man skille mellom gjennomsiktig, gjennomskinnelig og opak.

 

Les mer her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Transparens
http://www.minerals.net/resource/property/Transpar.aspx#sthash.JhdfpfQ2.dpuf

 

Kilder:
www.snl.no
www.wikipedia.org
www.minerals.net

 

En annen ting som er gjennomsiktig? Briller! Finn din nye brille HER!

Talk - mykeste mineral på skalaen

De aller fleste kjenner til mineralet talk, selv om de kanskje ikke er klar over det selv. Det kan knuses til et hvitt pulver bedre kjent som talkum. Talkum har evnen til å absorbere fuktighet, olje, lukt og brukes som smøremiddel og det kan til og med ha en oppstrammende effekt på hud. Disse egenskapene gjør talkum til en viktig ingrediens i mange hudprodukter, babypudder, fotpudder, førstehjelpspudder og en rekke kosmetiske produkter.

En annen veldig kjent form for talk er kleberstein. Det er en myk stein som lett lar seg forme og har vært brukt til å lage bruksgjenstander og pynt i tusenvis av år. Kleberstein har vært benyttet til å lage skulpturer, boller, benkeplater, vaskeservanter, piper, kokekar og mange andre ting.

Selv om talkumpudder og kleberstein er to av de mest kjente bruksområdene for talk utgjør de kun en liten del av talkforbruket. De skjulte bruksområdene er enda mer vanlige. De unike egenskapene gjør talk til en viktig ingrediens når det lages keramikk, maling, papir, takmaterialer, plastikk, gummi, insektmidler, kollisjonsputer og mye annet. Som tilsetningsstoff i matvarer betegnes det som E553b.

 


Talk med magnesitt. Foto: fra egen samling.

Hva er talk?

Talk er et hydroksylholdig magnesiumsilikat med sjiktgitterstruktur. Den kjemiske formelen er Mg3Si4O10(OH)2. Den kjemiske komposisjonen holder seg som regel i nærheten av denne formelen, men noen små endringer kan forekomme. Små mengder Al eller Ti kan erstatte Si, små mengder Fe, Mn og Al kan erstatte Mg, og svært små mengder Ca kan erstatte Mg. Når større mengder Fe erstatter Mg blir mineralet kjent som minnesotaitt. Større mengder Al i stedet for Mg gjør at det blir pyrofyllitt.

Talk er vanligvis grønnaktig, hvitt, grått, brunlig eller fargeløst. Det er et gjennomskinnelig mineral med perleaktig glans. Det føles fett og såpeaktig å ta på og er så mykt at det ripes lett med neglene, det har en hardhet på 1 på Mohs hardhetsskala og er dermed det mykeste mineralet vi kjenner til.

Det er et monoklint mineral med en sjiktstruktur i likhet med glimmermineraler. Talk har perfekt kløv som følger planene mellom de svakt båndede sjiktene. Sjiktene er hold sammen med van der Waals bånd som gjør at de lett glir over hverandre. Denne karakteristiske egenskapen er årsaken til talks ekstreme mykhet, den fettete, såpeaktige overflaten og evnen til å fungere som et smøremiddel ved høye temperaturer.

 

Hvordan dannes det?

Talk finnes oftest i metamorfe bergarter. Det dannes ved omvandling av magnesiumrike bergarter, og utgjør hovedbestanddelene i kleberstein og talkskifer. Det forekommer dels som flakete masser, dels kompakt.

 

Utvinning og bearbeiding

Mesteparten av talk blir utvunnet fra åpne gruver hvor steinen blir drillet, sprengt og delvist knust i prosessen.

Det utvises stor varsomhet under utvinningen for å ikke blande talk med andre mineraler. Blanding med andre mineraler kan forårsake harde fremmedlegemer som ødelegger talkens mykhet og smøreegenskaper.

Delvis knust malm blir fraktet til en mølle hvor det blir malt til finere pulver. Urenheter blir silt ut.

I Norge er årsproduksjonen litt i underkant av 150 000 tonn. Norwegian Talc A/S har flere brudd landet rundt.

 


Sminke inneholder ofte talk. Foto: ung.no

Bruksområder

De fleste bruker produkter som inneholder talk hver eneste dag uten å tenke over det.

Talk har svært mange bruksområder.

I plastproduksjon brukes det mest som fyllstoff. Den flakete formen av talk partikler kan øke stivheten i produkter som polypropylen, vinyl, polyetylen, nylon og polyester. Det kan også øke varmebestandigheten og redusere krymping. Der plasten blir strukket i produksjonsprosessen gjør talks mykhet at utstyret blir utsatt for mindre slitasje enn om man benytter hardere fyllstoffer.

Talk benyttes også som fyllstoff i keramiske produkter som baderomsmøbler, fliser, krukker og middagsserviser. Som fyllstoff i keramikk kan talk øke ildfastheten og styrken til produktet.

I maling blir ulike mineralpartikler blandet inn i væsken. Ved påføring på en vegg vil etterhvert væsken fordampe, mens mineralpartiklene vil bli sittende igjen på veggen. Talk blir brukt som fyllstoff i maling- Den flakete formen av talkpartiklene forbedrer fastheten til malingen og forhindrer at den siger etter påføring på veggen.

Talkpudder har en klar, hvit farge som gjør at den er utmerket som fyllstoff fordi den også kan gjøre malingen lysere. Mineralets mykhet er også en god egenskap fordi det gir mindre slitasje på lakksprøyter og annet malerutstyr.

 


Talk i pulverform, også kalt talkum. Foto: onlyballapowder.com

Papir lages av en klump med organiske fibre. Denne klumpen er laget av tre, tekstilrester og andre organiske materialer. Finmalte mineraler blir tilsatt som fyllstoff. Når klumpen rulles ut til tynne ark, vil mineralet fylle tomrommene mellom fibrene, noe som gir papir med en mye glattere skriveflate. Talk som fyllstoff kan forbedre hvitheten og renheten til papiret, samt motvirke gjennomsiktighet og forbedre papirets evne til å suge opp blekk.

Finmalt talk brukes som pudderbase i svært mange kosmetiske produkter. Talk holder seg godt på huden, men kan lett vaskes av. Mykheten forhindrer uttørking og skading av huden.

Det kan også absorbere svette og andre kroppsvæsker. Talks evne til å absorbere fuktighet og lukt,  samt stramme opp hud, smøre og beskytte gjør den også til en viktig ingrediens i antiperspirant.

Talk og asbest forkommer ofte sammen eller i nærheten av hverandre i enkelte metamorfe bergarter. Studier fra 60- og 70-tallet påpeker en rekke risikofaktorer forbundet med bruk av talk som inneholder asbest i kosmetikk. Derfor blir talkutvinning nå kun foretatt på nøye utvalgte steder og bearbeidet nøye for å unngå at talk som skal brukes i kosmetikk inneholder asbest.

Talk blir også tilsatt asfaltmateriale som brukes til å lage takplater og lignende for å forbedre værbestandigheten. Det blir også drysset på rulletak og shingel for å hindre at de klistrer seg sammen.

Kleberstein er en massiv varietet av talk som har varierende innhold av glimmer, kloritt, amfiboler og pyroksener. Dette er en myk stein som er lett å bearbeide. Den blir derfor blant annet brukt til å lage skulpturer, benkeplater, statuer, elektriske paneler, isolatorer og mye mer.

 


Kleberstein. Foto: norark.no

Oppmalt talk blir også brukt som smøremiddel ved høye temperaturer, ettersom den vil overleve temperaturer hvor oljebaserte smøremidler ville blitt ødelagt.

Talkpulver brukes også i insektmidler og sprøytemidler. Det blåses lett ut av sprøyten og fester seg godt på blader og stilker, samtidig som mykheten gjør at den reduserer slitasje på sprøyteutstyret.

Talk ble også tidligere brukt i medisin, som talkum, men dette blir stadig sjeldnere fordi uheldige bivirkninger er blitt påvist. Talkum er meget fint, lett, homogent, hvitt eller gråhvitt, glatt, litt fettet og luktløst. Det fester seg lett til huden, og det er praktisk talt uløselig i vann. Talkum forurenses lett med bakterier og må steriliseres før bruk. Det må ikke komme inn i åpne sår eller kroppens hulrom fordi det lett fører til granulomer. Granulom er en knuteformet ansamling av betennelsesceller og bindevev. Oppstår oftest som følge av kronisk betennelsestilstand, som kan ha mange forskjellige utløsende faktorer. Granulomer kan sees ved avleiringer i vev av fremmede substanser, ofte fettholdige, eller omkring små fremmedlegemer, f.eks. talkumpartikler. Talkum ble tidligere brukt som pudder, enten alene eller i blanding med andre stoffer, f.eks. som barnepudder. Dette anbefales nå ikke, bl.a. fordi det er vist å kunne gi alvorlig luftveisirritasjon hos barn (talkose). Talkose er en langvarig eksponering for talkumstøv som kan føre til pneumokoniose. Talkum kan også inneholde asbestfibrer, slik at den lungefibrose som av og til oppstår etter innånding av talkum, kan skyldes blandingseksponering for asbest og talkum. Tidligere ble talkum også mye brukt som hjelpemiddel i tablettproduksjonen.

 


Pyrogent granulom i finger. Foto: sundhed.dk

Som tilsetningsstoff i matvarer betegnes talk med E-nummeret E 553b. I matvarer brukes det til overflatebehandling. Og benyttes for å forhindre at for eksempel søtsaker, osteskiver, tyggegummi, ris eller salt ikke kleber sammen.

 

Den totale årsproduksjonen i Norge er i underkant av 150 000 tonn. Norwegian Talc AS har brudd ved Altermark nær Mo i Rana og ved Framfjord ved Sognefjorden. Andre forekomster finnes ved Otta, Kvam og Ålesund.

 

Les mer om talk her:
https://snl.no/talk
http://no.wikipedia.org/wiki/Talk

Kilder:
www.snl.no
www.wikipedia.orgwww.geology.com

 

Finn kosmetikk med eller uten talk HER!

 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » April 2016
Steingal Steinsamler

Steingal Steinsamler

32, Eidsvoll

Dame, 84-modell, som har samlet og vært interessert i stein og mineraler siden hun var 8 år. Gift med Marius og mor til Anlaug som ble født i 2014. Bor i Eidsvoll sammen med mann, barn og to katter ved navn Pusil og Sneipen. Er egentlig utdannet elektriker gr. L og fagskoleingeniør i fordypning elkraft. Steinsamlingen har alltid vært en lidenskap og hobby, og via denne bloggen ønsker jeg å dele infomasjon og fremme interesse for geologi. Jeg påberoper meg ikke å være ekspert, så meld gjerne fra dersom du finner feil i innleggene mine.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits